De er et av flere par på Osterøy som åpner hjemmet sitt for barn som trenger omsorg. Haraldsplass Barnevern kaller øyen for Fosterøy.
– Gleden av å se to barn som sover trygt og godt, det er ubetalelig. Jeg kaller meg for deres hjertemamma. Vi er ikke deres biologiske foreldre, men vi er deres fosterforeldre, og derfor synes jeg hjertemamma og hjertepappa er dekkende for hva vi ønsker å være, sier Else Marit Jonassen.
Hun og mannen Kenneth er et av flere par på Osterøy som har åpnet hjemmet sitt for barn som trenger omsorg som deres biologiske foreldre ikke klarer å gi. Familien består for tiden av fem – to voksne og tre barn, to hunder, en katt og en islandshest. Osterøy har fortsatt flott natur å by på, og familien Jonassen bruker den flittig.
Trives på landet
– Ingen av oss kommer herfra. Vi ville ut av byen og leve et rolig liv på landet. Tilfeldighetene bragte oss hit, forklarer Kenneth som vokste opp i Lofoten.
– Det var en kombinasjon av et fint hus og tomt, fint uteområde og en pris vi kunne klare, legger Else Marit til på en dialekt som stammer fra Gudbrandsdalen. De trives godt i et pulserende bygdeliv.
– Vi har engasjert oss i fellesaktiviteter og synes vi er blitt tatt svært godt imot. Vi er aktive i skole- og fritidsaktiviteter og ser også at våre to barn blir både akseptert og blir integrert i kameratflokken. Helt enkelt skal jeg ikke si det er, for våre barn har stort behov for trygghet og krever mer oppfølging enn det de fleste andre vennene har. Men kanskje nettopp derfor er det fint å bo på et lite sted hvor folk kjenner hverandre og kan støtte hverandre dersom det oppstår krevende situasjoner, forklarer Else Marit.
Ønsket familie
Det var erkjennelsen av at de selv ikke kunne få barn, som gjorde at familiehjem fremsto som et rikt og riktig alternativ for Jonassens.
– Vi vurderte adopsjon, men det var veldig usikkert på den tiden. I 2012 flyttet vi til Osterøy, og i 2014 bestemte vi oss for dette. Det var den eneste gangen jeg tok bussen her, at jeg så en annonseplakat fra Haraldsplass Barnevern (den gang het det Garnes Ungdomshjem, red. anm.). Vi tok kontakt og ble invitert på samling med andre interesserte. Vi har kun hatt med dem å gjøre, og jeg ville ikke vært det foruten, legger Kenneth til.
God oppfølging
Det tok kun to måneder etter at ekteparet var godkjent som familiehjem, før de ble kontaktet med forespørsel om å ta vare på to barn som trengte to som dem.
– Det ble et meget kort svangerskap, for å si det slik, sier Else Marit. Men vi var forberedt. Vi ville dette, begge to. Du må være dedikert for oppgaven, ellers går det ikke. Det er et krevende arbeid å stå i, men det gir også så mye kjærlighet tilbake. Det er absolutt verdt det!
De to hjerteforeldrene gir uttrykk for at de setter pris på oppfølgingen de får.
– Vi var på tredagers forberedende kurs, vi er med på nettverksmøter og vi har tilbud om veiledning en gang i uken. Vi opplever det som en stor styrke ved ordningen Haraldsplass Barnevern tilbyr.
Faglig trygghet
Heller ikke Haraldsplass Barnevern er alene om oppfølgingen av barna og familien. Det er regelmessig møter med Barnevernstjenesten i både barnas opphavskommune og nåværende bostedskommune, BUF-etat, BUP, PPT-tjenesten, tverrfaglig tjeneste, tilsynsfører, lege- og helsetjenesten, i tillegg til barnehage og skole. Forvirret? Det er ikke Jonassens.
– Det kan oppleves som en jungel av instanser man skal forholde seg til, men nå er vi vant med det og setter pris på interessen vi møter på barnas vegne. Men det skal også sies at vi ikke opplever at alle instansene og personene vi møter bidrar like mye. Det er da dette med vårt personlige engasjement er viktig, forklarer Kenneth.
– Vi har utrolig godt samarbeid med Barnevernstjenesten som kommer hit fore ganger årlig, særlig for å snakke med barna. En gang i halvåret har vi evalueringsmøter med BUF-etat som er det øverste ansvarsorganet for ordningen vi er gått inn i. For en utenforstående kan det virke som det er mye kontroll, men slik må det være.
Kjærlighet en forutsetning
Else Marit og Kenneth har vært familiehjem i tre år, og det er Else Marit som er frikjøpt fra jobb i barnehage for å jobbe i sitt eget hjem på heltid. Det er en 24-timers jobb å være familiehjem, men like fullt er det noe de to kan anbefale.
– Ja, ubetinget. Man du må ha kjærlighet som du kan dele med barn som trenger det, du må ha plass og tid, toleranse og tålmodighet.
Vi får ikke bilde av hesten ved denne anledning. Den er på «avlastningsopphold” i Gudbrandsdalen. Årsaken er at lykken i familien har økt ytterligere. Else Marit ble likevel gravid og like over nyttår i år fikk de Jenny. Hun får vokse opp i et av de mange familiehjemmene med kjærlighet i overskudd i de mange fine bygdene på Osterøy, eller Fosterøy som ansatte i Haraldsplass Barnevern kaller øyen.
