Etter 27 år på Haraldsplass reflekterer Rollaug Waaler over hva tiden har gått til, og hvorfor det fortsatt er viktig med ideelle stiftelser.
Kontoret er ryddet. Festtalene er ferdige. Marsipankaken er spist opp og sommerfreden har senket seg. Nå utfordres forstanderinnen gjennom 16 år til til å se tilbake på den diakonale karrieren.
– Det som har endret seg mest siden starten er størrelsen på stiftelsen, både geografisk og hva den inneholder. Stiftelsen har også blitt mer opptatt av å være en aktør i samfunnet, enn å bare drive diakonalt arbeid, sier Waaler.
Viktige milepæler
Hun forteller at det hun kanskje er mest fornøyd med å ha fått til er nye diakonissekurs slik at mennesker også i dag kan bli «diakonisser». I løpet av disse 16 årene har det blitt åtte nye diakonisser. Hun er også fornøyd med diakonikonferansen som har blitt arrangert annethvert år.
– Det er viktig at flere aktører sammen holder diakoniens fane høyt. Våre oppgaver er ikke for oss selv, men for andre mennesker. Det er flott at yngre mennesker blir medlemmer og ser verdien av dette arbeidet, sier pensjonisten.
Hun trekker også fram sykehuset i Sierra Leone, som ble bygget med henne som prosjektleder. Hun følger fortsatt sykehuset tett og har jevnlig kontakt med nøkkelpersoner.
– Sierra Leone er et av verdens fattigste land. Sykehuset gjør at barn og mødrene har større mulighet til å overleve. Arbeidet der får oss til å se lengre enn vår egen navle, sier Waaler engasjert.
Hun har blitt kjent for sin store energi og evne til å gjennomføre prosjekter. Det fikk hun god bruk for da Stiftelsen Diakonova og Haraldsplass Diakonale Stiftelse 1. januar 2024 fusjonerte til Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.
– Vi brukte lang tid på å få til fusjonen. At vi klarte å gjennomføre den på en måte alle parter ble fornøyde med står igjen som viktig arbeid.
Utadvendt og utålmodig
Hun erkjenner at iveren etter å få ting gjort også har sine utfordringer.
– Jeg er utadvendt og sosial, men er nok ingen god diplomat. Jeg er målrettet og kan gå mange mil for å nå målet. Jeg er dessverre lett å lese. Som pokerspiller ville jeg ha tapt hver gang, sier hun og ler.
67-åringen er opptatt av å forstå mennesker. Hva som ligger bak det ytre. Gjennom tiden som forstanderinne har hun også kjent på hvordan den rollen har endret henne som person.
– Jeg har nok blitt mildere og rausere. Det har også bakgrunn i mine åtte år i Indonesia. Der jobbet jeg sammen med mange mennesker i forskjellige livsfaser. Man er mer sort/hvitt når man er ung. Med årene har jeg nok fått større evne til å se mennesker uten så sterke forutinntatte holdninger, sier Waaler.
Tror på de ideelle
Hun er ikke i tvil om at de ideelle har viktige oppgaver foran seg i årene som kommer.
– Det offentlige velferdssamfunnet er veldig godt, men det er en annen drivkraft i de private ideelle som jeg mener er et pluss. Det er noe som er større enn oss selv. Man er idealister og ønsker å bidra med noe man selv mener er viktig. Det er mer enn en jobb, sier Waaler.
Hun mener også at det offentlige blir bedre av at det er flere aktører.
– Vi må heller ikke glemme verdigrunnlaget. Alle har sitt særpreg. Vi bygger på vår historie fra Kaiserwerth og kristne verdier. Vi er opptatt av å ikke bare hjelpe, men å løfte opp mennesker. Vi skal gjøre det mulig for dem å skinne, sier hun.
Vil ikke gi råd
Nå skal andre føre arbeidet hun har vært så opptatt av videre. Noen spesielle råd har hun ikke lyst til å gi.
– Det skal jeg være forsiktig med. Det er flotte medarbeidere som i hver sine fagfelt er gode og profesjonelle. Jeg håper likevel verdiene fortsatt blir synlige og viktige framover. Vi må se ut og strekke ut en hånd både nasjonalt og globalt, sier Waaler.
Selv om hun nå er pensjonist, ser hun ikke for seg noen kjedelig tilværelse fremover.
– Det er jeg ikke bekymret for. Hele livet har jeg opplevd at jeg ser oppgaver. Jeg tror på at Gud leder, og er sikker på at han leder meg inn i oppgaver som er viktige og passer for meg, sier hun.
Til slutt vil hun gjerne få med at hun er både stolt og takknemlig for årene hun har fått lov til å få være forstanderinne og i den rollen har fått være med å videreutvikle stiftelsen.
– Det jeg kommer til å savne er det kollegiale. Jeg elsker mennesker. Arbeidsoppgavene er en ting, men det er relasjonene som betyr noe, sier Rollaug Waaler.
