Skip to main content
Monthly Archives

juli 2025

Rollaug Waaler

Klar for nye oppgaver

By Aktuelt

Etter 27 år på Haraldsplass reflekterer Rollaug Waaler over hva tiden har gått til, og hvorfor det fortsatt er viktig med ideelle stiftelser.

Kontoret er ryddet. Festtalene er ferdige. Marsipankaken er spist opp og sommerfreden har senket seg. Nå utfordres forstanderinnen gjennom 16 år til til å se tilbake på den diakonale karrieren.

– Det som har endret seg mest siden starten er størrelsen på stiftelsen, både geografisk og hva den inneholder. Stiftelsen har også blitt mer opptatt av å være en aktør i samfunnet, enn å bare drive diakonalt arbeid, sier Waaler.

 

Viktige milepæler

Hun forteller at det hun kanskje er mest fornøyd med å ha fått til er nye diakonissekurs slik at mennesker også i dag kan bli «diakonisser». I løpet av disse 16 årene har det blitt åtte nye diakonisser. Hun er også fornøyd med diakonikonferansen som har blitt arrangert annethvert år.

– Det er viktig at flere aktører sammen holder diakoniens fane høyt. Våre oppgaver er ikke for oss selv, men for andre mennesker. Det er flott at yngre mennesker blir medlemmer og ser verdien av dette arbeidet, sier pensjonisten.

Hun trekker også fram sykehuset i Sierra Leone, som ble bygget med henne som prosjektleder. Hun følger fortsatt sykehuset tett og har jevnlig kontakt med nøkkelpersoner.

– Sierra Leone er et av verdens fattigste land. Sykehuset gjør at barn og mødrene har større mulighet til å overleve. Arbeidet der får oss til å se lengre enn vår egen navle, sier Waaler engasjert.

Hun har blitt kjent for sin store energi og evne til å gjennomføre prosjekter. Det fikk hun god bruk for da Stiftelsen Diakonova og Haraldsplass Diakonale Stiftelse 1. januar 2024 fusjonerte til Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.

– Vi brukte lang tid på å få til fusjonen. At vi klarte å gjennomføre den på en måte alle parter ble fornøyde med står igjen som viktig arbeid.

 

Utadvendt og utålmodig

Hun erkjenner at iveren etter å få ting gjort også har sine utfordringer.

– Jeg er utadvendt og sosial, men er nok ingen god diplomat. Jeg er målrettet og kan gå mange mil for å nå målet. Jeg er dessverre lett å lese. Som pokerspiller ville jeg ha tapt hver gang, sier hun og ler.

67-åringen er opptatt av å forstå mennesker. Hva som ligger bak det ytre. Gjennom tiden som forstanderinne har hun også kjent på hvordan den rollen har endret henne som person.

– Jeg har nok blitt mildere og rausere. Det har også bakgrunn i mine åtte år i Indonesia. Der jobbet jeg sammen med mange mennesker i forskjellige livsfaser. Man er mer sort/hvitt når man er ung. Med årene har jeg nok fått større evne til å se mennesker uten så sterke forutinntatte holdninger, sier Waaler.

 

Tror på de ideelle

Hun er ikke i tvil om at de ideelle har viktige oppgaver foran seg i årene som kommer.

– Det offentlige velferdssamfunnet er veldig godt, men det er en annen drivkraft i de private ideelle som jeg mener er et pluss. Det er noe som er større enn oss selv. Man er idealister og ønsker å bidra med noe man selv mener er viktig. Det er mer enn en jobb, sier Waaler.

Hun mener også at det offentlige blir bedre av at det er flere aktører.

– Vi må heller ikke glemme verdigrunnlaget. Alle har sitt særpreg. Vi bygger på vår historie fra Kaiserwerth og kristne verdier. Vi er opptatt av å ikke bare hjelpe, men å løfte opp mennesker. Vi skal gjøre det mulig for dem å skinne, sier hun.

 

Vil ikke gi råd

Nå skal andre føre arbeidet hun har vært så opptatt av videre. Noen spesielle råd har hun ikke lyst til å gi.

– Det skal jeg være forsiktig med. Det er flotte medarbeidere som i hver sine fagfelt er gode og profesjonelle. Jeg håper likevel verdiene fortsatt blir synlige og viktige framover. Vi må se ut og strekke ut en hånd både nasjonalt og globalt, sier Waaler.

Selv om hun nå er pensjonist, ser hun ikke for seg noen kjedelig tilværelse fremover.

– Det er jeg ikke bekymret for. Hele livet har jeg opplevd at jeg ser oppgaver. Jeg tror på at Gud leder, og er sikker på at han leder meg inn i oppgaver som er viktige og passer for meg, sier hun.

Til slutt vil hun gjerne få med at hun er både stolt og takknemlig for årene hun har fått lov til å få være forstanderinne og i den rollen har fått være med å videreutvikle stiftelsen.

– Det jeg kommer til å savne er det kollegiale. Jeg elsker mennesker. Arbeidsoppgavene er en ting, men det er relasjonene som betyr noe, sier Rollaug Waaler.

Sjur Evensen og Thea Irgens Nesse jobber på Domkirkehjemmet i sommer.

Ung entusiasme og erfarne hender – slik blir det sommermagi på sykehjemmet

By Aktuelt

Sjur (15) og Thea (17) skaper lys og liv på sykehjemmet

To ungdommer og en pensjonert overlege – sammen med frivillige og ansatte – bidrar til at sommeren blir både aktiv og meningsfull for beboerne på Domkirkehjemmet.

Ungdom med hjerte for eldre

– Det er givende og koselig å være med de eldre. Og så tjener jeg penger i tillegg, sier Sjur Evensen (15) med et smil.

Han rydder, serverer mat, leser høyt fra avisen og hjelper til med kryssord.
– Det med kryssord er litt spesielt. Jeg merker at vokabularet mitt er helt annerledes enn hos de eldre. De bruker helt andre ord, sier han og ler.

Sjur ble kjent med Domkirkehjemmet allerede i niende klasse, da han hadde arbeidsuke her. Nå jobber han som sommervikar, og dagene flyr.
– Det er mye å gjøre og passe på. Det er spesielt kjekt å få skryt fra beboerne – da blir jeg veldig glad.

Lærer mer enn på skolen

Sammen med Sjur møter vi Thea Irgens Nesse (17), som jobber tre uker som sommervikar på Aktivitetssenteret.

– Det er veldig koselig å jobbe her. Arbeidsoppgavene er varierte, og de eldre har så mye livserfaring. Du lærer mer enn på skolen, sier hun.

Thea liker best å passe på at beboerne har noen å snakke med. Både hun og Sjur får mye ros fra kollegaene.
– De er kjempeflinke og tar initiativ uten at vi må be dem. De eldre skryter også av hvor flinke de er, til tross for alderen, sier assistent Sabrina Vatnedalen.

Fra pensjonist til sommervikar

Ikke alle sommervikarene er i tenårene. Den eldste vi møter, er hele 74 år.
– Ja, jeg er nok den eldste vikaren her i sommer, sier overlege Jostein Buanes, som har jobbet som vikar på sykehjemmet siden han pensjonerte seg i 2018.

– Det er veldig hyggelig å være her – det er derfor jeg gidder, sier han lattermildt.
Buanes forteller at det gir mening å få bidra, og at miljøet på huset gjør det ekstra givende.
– Det føles som å komme til venner. Jeg opplever også en stor takknemlighet fra de ansatte for at jeg stiller.

Sykepleiefaglig leder Ole Petter Furuseth fikser det meste.

Full fart i ferien

Tradisjonelt er sommeren en rolig tid på sykehjemmene. På Domkirkehjemmet er det tvert imot fullt program: mandag er det utegym, tirsdag sommerfest, onsdag kos i hagen og torsdag isbar med allsang.

– Jeg er stolt over at vi klarer å ha full aktivitet hver dag gjennom sommeren, sier sykepleiefaglig leder Ole Petter Furuseth.
Da vi møter ham, har han akkurat vært på Clas Ohlson for å kjøpe inn vifter.
– Når vaktmesteren er på ferie, må man være kreativ, sier han med et smil.

Furuseth understreker at selv om juli kan virke stille utenfor, er det travelt inne på huset.
– Halvparten av lederne er på ferie, men vi har heldigvis flinke vikarer – mange med kjennskap til huset gjennom studier. Det er selvsagt en stor fordel.

Frivillige og blomster i skjønn forening

En viktig grunn til at aktiviteten opprettholdes, er god planlegging, forteller frivillighetskoordinator Anette Ravnøy.
– Vi som jobber med frivillighet og aktiviteter har fordelt ferien, slik at det alltid er noen på jobb.

Denne dagen er hun i gang med å pynte med friske blomster. Mester Grønn på Exhibition tok kontakt da de hadde overskudd – og Anette var raskt ute.
– Vi tok imot det vi klarte å bære!

Sammen med avdelingsleder Renate Selvik fyller hun en sykkel med roser og blomster. Begge skryter av de frivillige som stiller opp – også midt i fellesferien.

– Mange av de frivillige er på ferie, men de som er hjemme stiller gladelig opp, sier Ravnøy.

Fra venstre, VID-professorene Pamela Cone, Tove Giske og Johanne Tveit Sekse har vært viktige i arbeidet med den nye læreboka

Banebrytende lærebok i sykepleie – tilpasset Sierra Leone

By Aktuelt

 Et unikt samarbeid mellom VID Vitenskapelige høgskole og University of Sierra Leone har resultert i den første sykepleieboken skrevet i og for Sierra Leone. Boken skal løfte utdanningsnivået for kommende sykepleiere i et av verdens mest utfordrende helsesystemer.

Skreddersydd for lokal kontekst
Boken Fundamentals of Nursing in the Context of Sierra Leone er den første læreboken i sykepleie skrevet spesielt for Sierra Leone – og kanskje også den første i sitt slag i hele Afrika. I stedet for å bruke amerikanske og britiske lærebøker som ikke tar hensyn til den lokale virkeligheten, gir denne nye boken studentene kunnskap som er tilpasset landets helsesystem, språk, religion og kultur.

– Dette er et stort steg for sykepleierutdanningen i Sierra Leone. Vi håper boken vil bidra til både faglig utvikling og større evne til refleksjon hos studentene, sier professor Tove Giske ved VID, som har vært en av redaktørene for boken.

Et pionerprosjekt med bredt samarbeid
Samarbeidsavtalen mellom VID og University of Sierra Leone ble inngått i 2019, mens arbeidet med boken startet opp i 2022. I alt har åtte sykepleielærere fra Sierra Leone, to norske professorer og en pensjonert amerikansk professor bidratt som forfattere. Redaktørgruppen består av professor Giske og to kollegaer ved universitetet i Freetown.

Prosjektet har involvert tett samarbeid med både lærere og bibliotekarer, blant annet for å styrke forståelsen av akademisk skriving med referanser i tekst og korrekt oppsatt referanser – noe som er nytt for mange i landet.

– Vi har gått gjennom hver eneste referanse sammen, og jobbet aktivt med refleksjonsspørsmål og etikk. I Sierra Leone er det ikke vanlig å stille spørsmål til autoriteter som lærere og praksisveiledere, men vi har ønsker å stimulere til refleksjon og kritisk tenkning i undervisningen, forteller Giske, som selv har besøkt Sierra Leone en rekk ganger.

Professor Tove Giske har besøkt Sierra Leone en rekke ganger i forbindelse med arbeidet med boken.

Trykket i Ghana – med støtte fra Norge
Boken ble lansert 1. mai ved Universitetet i Sierra Leone, der den norske ambassadøren fra ambassaden i Accra deltok. Førsteopplaget på 2000 eksemplarer er trykket i Ghana. Trykkingen av førsteopplaget er betalt av VID og Stiftelsen Diakonova Haraldsplass. Kostnadene med transport med båt til Sierra Leone er dekket av den norske konsulen i Sierra Leone. Målet er at boken skal tas i bruk ved de 15 ulike sykepleierutdanningene i landet fra studieåret som starter i oktober.

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass har vært en viktig støttespiller i prosjektet, blant annet med økonomisk støtte til trykking.

Utfordringer og håp for framtiden
Sierra Leone er blant verdens minst utviklede land, og mange sykepleiere jobber i årevis før de får utbetalt lønn. Tilgangen på faglitteratur er minimal, og mange studenter har svake engelskkunnskaper. Derfor er boken skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte setninger og lokal terminologi.

– Dette er mer enn en lærebok. Det er et løft for hele utdanningen, og en mulighet for studenter til å kjenne igjen sin egen virkelighet i fagstoffet. Det er en stor glede å ha kommet i mål med prosjektet, sier Giske.

Ny start for lokal kunnskapsproduksjon
Professor Giske og kollegene planlegger allerede oppfølgerbøker – både bok nummer to og tre er under diskusjon. Målet er å bidra til at flere fagbøker blir skrevet av og for afrikanske fagmiljøer, og at utdanningssystemet i Sierra Leone får bedre verktøy for å møte befolkningens helseutfordringer.

– Det er et vakkert land, med sterke mennesker og stort potensial. Denne boken er bare starten, sier hun.