november 2024

-Det har vært et stort engasjement fra mange for å videreføre driften, og vi ser fram til å samarbeide med ansatte, kommunene, frivillige, lag og organisasjoner for å utvikle tilbudet videre, sier adm.dir. Jørn-Henning Theis i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass legger stor vekt på å sikre en god overgangsprosess og vil ha tett dialog med Lovisenberg Diakonale Sykehus, Hamar kommune, Hamar Sanitetsforening og andre engasjerte aktører.

Hospice Sangen holder til på Hamar og har fram til nå vært en del av Lovisenberg Diakonale Sykehus. Her rettes det fokus på behandling mot lindring, og ikke mot selve sykdomsforløpet. Med slik palliativ behandling ønsker man å gi aktiv og helhetlig pleie og omsorg. Målet er å hjelpe pasienten til å leve et så godt liv som mulig, og  i tillegg støtte de pårørende.

Idrettsprofil og foredragsholder Marco Elsafadi fortalte under årets Diakonikonferanse om hvordan små og store gjerninger kan få konsekvenser man ikke aner rekkevidden av.

Ordfører i Bergen, Marit Warncke, åpnet konferansen, der årets tema var utenforskap og inkludering. I sin åpningstale understreket ordføreren at det er kjent at mange eldre føler seg ensomme, men at det er like viktig med fokus på alle unge som opplever det samme.

–  Det har bare økt på med ungdom som isolerer seg etter koronatiden. Unge mennesker som verken er under utdanning eller i arbeid, er et stort problem, sa ordføreren.

Hun fortalte de nærmere 160 deltagerne at dette er noe vi som samfunn må gjøre noe med.

–  Vi har alle en jobb å gjøre. Ingen kan løse dette alene, sa Warncke.

Postmannen som gjorde en forskjell

En som selv har følt på kroppen hvordan en fremmed person kan bidra på en måte som kan påvirke livet både på kort og lang sikt er Marco Elsafadi.

Han kom til Norge som flyktning da han var ti år gammel. Fem år tidligere hadde familien hans midlertidig oppholdstillatelse i Berlin, og der var det en postmann som skulle vise seg å gjøre en avgjørende forskjell.

–  Vi var noen unger som spilte fotball i gaten. Når han kom, parkerte han bilen og leverte posten til fots for å ikke forstyrre spillet. Ofte sto han også og så på oss og heiet, sa Elsafadi.

Men postmannen nøyde seg ikke med det. Han tok kontakt med moren til Elstafadi, og argumenterte for at han og brødrene burde spille i en ordentlig klubb.

–  Snart kjørte og hentet han oss til trening hver eneste uke, og det gjorde han helt til vi var store nok til å ta t-banen selv, sa foredragsholderen.

Den skumle første skoledagen

Ferdighetene og tilhørigheten til idrett skulle vise seg å bli helt avgjørende da familien kom til Norge fem år senere. Den da ti år gamle gutten kjente ingen, snakket verken norsk eller engelsk, og gruet seg til å begynne på skolen.

–  Det viste seg at faren til en nabojente drev med fotball. Han ordnet så jeg kunne bli med på trening, og da første skoledagen kom satt halve laget i klassen. Jeg var ikke alene slik jeg fryktet, sa Elsafadi.

Fra scenen stilte han spørsmål ved hvordan livet ville blitt om det ikke var for postmannen i Berlin.

–  Alle gjerninger kan ha stor betydning vi ikke kjenner rekkevidden av. For meg gjorde han at overgangen til et nytt liv i Norge ble så mye enklere, sa Elsafadi.

Han fortalte at postmannens handler har motivert han til å gjøre det samme. Han oppfordret også alle i salen om å bry seg mer.

–  Ta på dere verv! Gå på dugnad! Gjør en forskjell, sa Elsafadi.

Helseeffekter ved utenforskap

Også avdelingsleder for velferd, deltakelse og inkludering i NORCE, Tonje Fyn, var opptatt av inkludering på konferansen.

Hun fortalte om helseeffektene ved utenforskap, og hvordan vi nå står i en tid med flere unge i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, samtidig som det blir stadig flere eldre utenfor arbeidsfør alder med økt omsorgsbehov.

–  Det er likevel slik i Norge at vi har en lav andel unge utenfor skole og arbeidsliv, sa Fyhn.

Bruker egen sykdom til å hjelpe andre

En som har vist at det er mulig å jobbe, selv med en alvorlig diagnose, er erfaringskonsulent Solveig Bartun Rob. Hun har mange års erfaring med innleggelser i psykiatrien, og selv om hun føler seg frisk nå har hun igjen garanti for at ikke angsten og depresjonen kommer tilbake.

–  Jeg tror på mest mulig åpenhet om psykiske utfordringer, sa Rob som har en MB- utdanning (medarbeider med brukererfaring).

Hun fortalte at gjennom jobben som erfaringskonsulent i psykiatrien møter hun pasienter som aldri tror de kommer til å bli friske. Dette er noe hun kjenner seg igjen i. Også for henne gikk det lang tid før hun begynte å få troen på at også hun kunne bli frisk.

–  Et gjennombrudd for meg var da jeg ble utfordret til å klatre. For en med høydeskrekk og angst hørtes ikke det ut som noen spesielt god ide. Jeg slet også mye med tankekjør og grubling, men da jeg klarte å klatre kjente jeg på en enorm mestringsfølelse, sa Rob.

Etter den vellykkede klatringen gikk det opp for henne at hun ikke hadde grublet en eneste gang mens hun var oppe i veggen.

–  Da tenkte jeg for første gang at jeg kunne bli bedre, sa Rob.

Når hun har opplevd tilbakefall med angst har hun forsøkt å gjøre også det om til noe positivt.

–  Jeg ser på det som en solid etterutdanning, og at vi blir bedre hjelpere av å ha kjent det på kroppen selv, sa Rob.

Erfaringskonsulenten understreket hvor viktig det er å komme i gang med aktiviteter så tidlig som mulig når man er innlagt, og at aktivitetene kan bli enda viktigere når man skrives ut.

–  Det er også viktig at selv om fagfolk ikke kan gi garantier, så både må og skal de gi håp, sa Solveig Bartun Rob.

Den intetanende ildsjelen Brit Rebnord fra Austrheim ble klappet fram som årets vinner på Diakonikonferansen i Bergen.

73-åringen fikk prisen for sitt mangeårige, uselviske arbeid for andre. Selv visste hun ikke engang at hun var nominert.

– Jeg er på gråten og helt sjokkert, sa Rebnord til stor applaus fra de omkring 150 i salen.

Når hun får summet seg litt forteller hun etterpå at hun nesten mistet pusten da navnet hennes ble ropt opp.

– Det er helt fantastisk. Jeg sier hvert år at jeg skal roe ned, men jeg fortsetter bare, sier 73-åringen.

Hylles av døtrene

Juryen hadde alliert seg med datteren, Renate Rebnord Matre, som fikk jobben med å få moren i salen da prisen skulle deles ut.

–  Jeg synes det er så flott at et hverdagsmenneske kan vinne en slik pris, sier datteren.

Den prisvinnende pensjonisten har i årevis vært aktiv i kommunen og soknet, der hun blant annet har vært primus motor for tilrettelagte gudstjenester. Hun er også svært aktiv i grendehuset og velforeningen på hjemplassen.

–  Mamma sier aldri nei. Hun vet ikke hva det ordet er, sier den andre datteren Susanne Rebnord

Det var administrerende direktør Jørn-Henning Theis i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass som overrakte prisen til den intetanende vinneren.

–  Det er en stor ære å dele ut denne prisen, som i år går til en ildsjel. Det er imponerende å se hvordan noen personer kan gjøre en stor forskjell for andre, sa Theis.

Lokal nominasjon

Det var Helge Dyrkolbotn, leder i Austrheim sokneråd og fellesråd som nominerte Rebnord.

–  Hun er veldig aktiv i alt som skjer, om det er sommerfester eller filmkveld for eldre, sier Dyrkolbotn.

Han forteller at hun i 20 år har ledet eller vært med i Austrheim sokn sin diakoninemnd, og trekker spesielt fram at hun er et ja-menneske som i det stille kontinuerlig står på uten tanke på å kreve noe tilbake.

–  Vi setter veldig pris på at noen gjør en slik jobb, år ut og år inn. Uten å få så mye annet igjen enn gleden av å hjelpe andre, sier Dyrkolbotn.

Det kan også nevnes at det var litt tilfeldigheter som gjorde at Rebnord i det hele tatt ble nominert.

–  Jeg hadde helt glemt utlysningen da jeg fikk en påminning. Da tenkte jeg på henne veldig fort som en som virkelig fortjener heder og ære, sier Dyrkolbotn.

Diakonoprisen, eller «Regine Waages pris for diakoni og frivillighet» ble delt ut for første gang i 2022.

• Prisen kan gis til:
• Enkeltpersoner, institusjoner, organisasjoner, foreninger eller grupper som tilfredsstiller kriteriene.
• Diakonal innsats som vil bli prioritert skal ha preg av inkludering, omsorg, «empowerment» og gjerne nytenkning.

Prisen er kalt opp etter Regine Waage, som var den første forstanderinnen i stiftelsen fra 1920 til 1031.