Idrettsprofil og foredragsholder Marco Elsafadi fortalte under årets Diakonikonferanse om hvordan små og store gjerninger kan få konsekvenser man ikke aner rekkevidden av.
Ordfører i Bergen, Marit Warncke, åpnet konferansen, der årets tema var utenforskap og inkludering. I sin åpningstale understreket ordføreren at det er kjent at mange eldre føler seg ensomme, men at det er like viktig med fokus på alle unge som opplever det samme.
– Det har bare økt på med ungdom som isolerer seg etter koronatiden. Unge mennesker som verken er under utdanning eller i arbeid, er et stort problem, sa ordføreren.
Hun fortalte de nærmere 160 deltagerne at dette er noe vi som samfunn må gjøre noe med.
– Vi har alle en jobb å gjøre. Ingen kan løse dette alene, sa Warncke.
Postmannen som gjorde en forskjell
En som selv har følt på kroppen hvordan en fremmed person kan bidra på en måte som kan påvirke livet både på kort og lang sikt er Marco Elsafadi.
Han kom til Norge som flyktning da han var ti år gammel. Fem år tidligere hadde familien hans midlertidig oppholdstillatelse i Berlin, og der var det en postmann som skulle vise seg å gjøre en avgjørende forskjell.
– Vi var noen unger som spilte fotball i gaten. Når han kom, parkerte han bilen og leverte posten til fots for å ikke forstyrre spillet. Ofte sto han også og så på oss og heiet, sa Elsafadi.
Men postmannen nøyde seg ikke med det. Han tok kontakt med moren til Elstafadi, og argumenterte for at han og brødrene burde spille i en ordentlig klubb.
– Snart kjørte og hentet han oss til trening hver eneste uke, og det gjorde han helt til vi var store nok til å ta t-banen selv, sa foredragsholderen.
Den skumle første skoledagen
Ferdighetene og tilhørigheten til idrett skulle vise seg å bli helt avgjørende da familien kom til Norge fem år senere. Den da ti år gamle gutten kjente ingen, snakket verken norsk eller engelsk, og gruet seg til å begynne på skolen.
– Det viste seg at faren til en nabojente drev med fotball. Han ordnet så jeg kunne bli med på trening, og da første skoledagen kom satt halve laget i klassen. Jeg var ikke alene slik jeg fryktet, sa Elsafadi.
Fra scenen stilte han spørsmål ved hvordan livet ville blitt om det ikke var for postmannen i Berlin.
– Alle gjerninger kan ha stor betydning vi ikke kjenner rekkevidden av. For meg gjorde han at overgangen til et nytt liv i Norge ble så mye enklere, sa Elsafadi.
Han fortalte at postmannens handler har motivert han til å gjøre det samme. Han oppfordret også alle i salen om å bry seg mer.
– Ta på dere verv! Gå på dugnad! Gjør en forskjell, sa Elsafadi.
Helseeffekter ved utenforskap
Også avdelingsleder for velferd, deltakelse og inkludering i NORCE, Tonje Fyn, var opptatt av inkludering på konferansen.
Hun fortalte om helseeffektene ved utenforskap, og hvordan vi nå står i en tid med flere unge i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, samtidig som det blir stadig flere eldre utenfor arbeidsfør alder med økt omsorgsbehov.
– Det er likevel slik i Norge at vi har en lav andel unge utenfor skole og arbeidsliv, sa Fyhn.
Bruker egen sykdom til å hjelpe andre
En som har vist at det er mulig å jobbe, selv med en alvorlig diagnose, er erfaringskonsulent Solveig Bartun Rob. Hun har mange års erfaring med innleggelser i psykiatrien, og selv om hun føler seg frisk nå har hun igjen garanti for at ikke angsten og depresjonen kommer tilbake.
– Jeg tror på mest mulig åpenhet om psykiske utfordringer, sa Rob som har en MB- utdanning (medarbeider med brukererfaring).
Hun fortalte at gjennom jobben som erfaringskonsulent i psykiatrien møter hun pasienter som aldri tror de kommer til å bli friske. Dette er noe hun kjenner seg igjen i. Også for henne gikk det lang tid før hun begynte å få troen på at også hun kunne bli frisk.
– Et gjennombrudd for meg var da jeg ble utfordret til å klatre. For en med høydeskrekk og angst hørtes ikke det ut som noen spesielt god ide. Jeg slet også mye med tankekjør og grubling, men da jeg klarte å klatre kjente jeg på en enorm mestringsfølelse, sa Rob.
Etter den vellykkede klatringen gikk det opp for henne at hun ikke hadde grublet en eneste gang mens hun var oppe i veggen.
– Da tenkte jeg for første gang at jeg kunne bli bedre, sa Rob.
Når hun har opplevd tilbakefall med angst har hun forsøkt å gjøre også det om til noe positivt.
– Jeg ser på det som en solid etterutdanning, og at vi blir bedre hjelpere av å ha kjent det på kroppen selv, sa Rob.
Erfaringskonsulenten understreket hvor viktig det er å komme i gang med aktiviteter så tidlig som mulig når man er innlagt, og at aktivitetene kan bli enda viktigere når man skrives ut.
– Det er også viktig at selv om fagfolk ikke kan gi garantier, så både må og skal de gi håp, sa Solveig Bartun Rob.
