Aktuelt

En dyr utdanning

Forskjellen i studiekostnader er også stor.

Ved universitetet deres i California kan en bachelor i sykepleie koste rundt 100 000 dollar over fire år, selv med stipend. Uten økonomisk støtte kan prisen bli betydelig høyere.

– Det gjør at studentene er veldig motiverte. Samtidig er det imponerende at dere kan ta høyere utdanning nesten gratis her, sier de.

Før det kom hadde de hørt at det var vanskelig å komme innpå nordmenn. Det viste seg å ikke stemme.

– Vi har fått så mange invitasjoner og vært med på masse sosialt, forteller de.

De legger til at de er både overrasket og litt sjokkerte over den norske drikkekulturen.

– Både mengden og hvor mye nordmenn tåler var nytt for oss, ler de.

Annen ting de har merket seg, som de aldri ser hjemme babyer som sover utendørs i barnevogn.

– Det kunne aldri ha skjedd i Los Angeles. Både på grunn av sikkerhet og helse, forteller de.

Naturen imponerer – maten mindre

Oppholdet i Norge har også gitt sterke naturopplevelser.

Studentene trekker fram turer i naturen, langrenn, skøyter og badstue ved fjorden som høydepunkter.

– Naturen er fantastisk. Vi har brukt mye tid ute.

Det norske kjøkkenet får derimot en mer forsiktig vurdering.

– Maten er litt kjedelig, sier de og ler.
– Den er ikke så krydret som vi er vant til, og restaurantene er veldig dyre sammenlignet med Los Angeles.

– Vi har vokst som mennesker

Studentene sier at oppholdet har gitt dem mer enn bare faglig kunnskap.

– Å bo tre måneder i et annet land gjør noe med deg. Vi har blitt utfordret og vokst som personer.

De opplever også at de har fått en ny forståelse av hvordan helsetjenester formes av kulturen i et land.

– Man kan ikke bare kopiere et helsevesen fra ett land til et annet. Det må bygges rundt kulturen i samfunnet.

Alle fire er klare i sin anbefaling til andre studenter hjemme i USA:

– Vi anbefaler dette hundre prosent. Vi har allerede sagt til andre studenter at de burde gjøre det samme.

Bakgrunnen for utvekslinga er et forskningssamarbeid professor Tove Giske ved VID har hatt med det Azusa Pacific University (APU) siden 2004. Etter pandemien kom utvekslingen i gang igjen takket være et UTFORSK-prosjekt (2023 – 2026) der man har fått til utveksling mellom VID og APU med studenter på bachelor, master og ph.d. nivå.

– Verdien av slik utvekling kommer godt fram i intervjuet med studentene der de løfter frem refleksjon over tilgang til helsetjenester, hvordan de blir utøvd og mer generelt det en lærer om andre og seg selv ved å bo i en annen kultur over tid. Alt dette er viktige perspektiv disse studentene tar med seg hjem og hvem vet hva en eller flere av de vil få av muligheter til å påvirke av endring i framtiden, sier Tove Giske.

Forskningen på personsentrert omsorg ved Grefsenhjemmet løftes frem i en større sak i Dagsavisen.

I artikkelen publisert 2. mars beskrives hvordan systematisk forskning og tett samarbeid mellom ansatte og fagmiljø bidrar til mer individuelt tilpasset omsorg for beboerne. Målet er at hver enkelt skal bli sett, hørt og møtt med utgangspunkt i egne behov, ressurser og livshistorie.

Leserne får vite hvordan 70 ansatte siden 2018 har fått opplæring og trening i International Caregiver Development Programme (ICDP) – en omsorgsmetode opprinnelig utviklet for barn.

«Kjernen i ICDP er hvordan omsorgsgiveren bruker tiden med mottakeren. Omsorgen går fra å være oppgavefokusert til å bli personsentrert», står det i Dagsavisen.

Avisen trekker fram forskningen og erfaringene på Grefsenhjemmet, der man opplever «en rekke positive effekter og i sum en bedre eldreomsorg.»

Dagsavisen besøkte Grefsenhjemmet sammen med bystyremedlem Tamina Sheriffdeen Rauf (Ap) og statssekretær Usman Mushtaq (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet.

– Nå har jeg hørt på alt som blir sagt, og dette er jo sunn fornuft, sa han begeistret, og utdyper overfor Dagsavisen.

– ICDP virker som en god metodikk, for det å sen en pasient som et individ og tilnærme seg med respekt for forståelse, er slik vi skal ha det i helsetjenestene våre.

Daglig leder Julie Mittet fortalte de besøkende at hun er glad for at sykehjemmet har tatt i bruk ICDP.

– Det er viktig at ledere tar ICDP imot og tar seg tid til det. For det er krevende å implementere i en sykehjemshverdag, men også så viktig fordi det gir så gode resultater, sa Mittet.er

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Usman Mushtaq, og bystyremedlem Tamina Sheriffdeen Rauf besøkte denne uken Grefsenhjemmet for å lære mer om forskning og erfaringer med ICDP – et verktøy for personsentrert omsorg i eldreomsorgen.

Siden 2018 har Grefsenhjemmet jobbet systematisk med ICDP. 70 ansatte har fått opplæring i metoden, og under besøket fikk politikerne en grundig innføring fra forsker, ledelse, veiledere og ansatte som bruker verktøyet i praksis.

– Den store utfordringen er å gi alle de tjenestene man har krav på. Samtidig trenger vi et system som er fleksibelt nok til å favne alle, uansett hvor forskjellige vi er. Derfor er jeg veldig interessert i å lære mer om hva dere har fått til her, sa statssekretæren ved ankomst.

Også bystyremedlem Tamina Sheriffdeen Rauf hadde klare forventninger til besøket.

– Jeg er spesielt opptatt av flerkulturell alderdom. Dette er en ny problemstilling for helse-Norge, sa Ap-politikeren.

Et felles språk for god omsorg

Forsker Line Constance Holmsen fortalte hvordan ICDP-metoden gir ansatte et felles faglig verktøy – samtidig som den styrker beboernes hverdag. Ifølge den kvalitative studien opplever beboerne økt trygghet og ro, og behovet for medisinering reduseres.

Programmet bygger på åtte samspillstemaer som skal styrke relasjonen mellom mennesker gjennom anerkjennelse, følelsesmessig tilgjengelighet og bevisst kommunikasjon.

Kvalitet i hverdagens små møter

Under besøket fikk statssekretæren innblikk i hvordan hverdagen på Grefsenhjemmet har utviklet seg – både for ansatte og beboere.

Ansatte fortalte om økt bevissthet rundt kroppsspråk, stemmebruk og betydningen av å bekrefte beboernes følelser, også i situasjoner preget av uro eller kognitiv svikt.

– Det er i de små møtene kvaliteten avgjøres, ble det understreket.

Innovasjon i ideell regi

Eldreomsorgen står overfor store demografiske endringer i årene som kommer. Skal tjenestene videreutvikles, trengs både faglig nytenkning og systematisk forskning.

Prosjektet ved Grefsenhjemmet er ett eksempel på hvordan ideelle aktører kan bidra med innovasjon og kunnskapsutvikling i tett samarbeid med forskningsmiljøer og myndigheter.

Statssekretæren var tydelig engasjert:

– Dette er sunn fornuft og gir fullstendig mening. Hvorfor har ikke dette spredt seg mer?

Møteleder Heidi Westborg Steel fra ICDP Norge påpekte at arbeidet innen eldreomsorg fortsatt er nytt, og at det krever bevisst ledelse for å gi relasjonsarbeidet tilstrekkelig rom.

– Vi trenger mer kunnskap om hva som styrker kvaliteten i omsorgen. Dette er et spennende arbeid å følge, sa statssekretæren.

Krever tid – men sparer tid

Institusjonsleder Julie Mittet løftet frem balansen mellom digitalisering, kvalitetsledelse og fag:

– Beboerne er de viktigste. Som leder må jeg være opptatt av faget. ICDP gir motiverte ansatte – men det krever at vi gir det plass.

Under møtet kom det også spørsmål om metoden er mer tidkrevende enn tradisjonell praksis i sykehjem.

– Ja, kanskje i starten. Har man en urolig beboer, må man investere tid for at han eller hun skal få det bedre. Det gjør at man sparer tid senere, sa sykepleier og ICDP-veileder Emilian Barbu.

Resultatene fra Grefsenhjemmet er så gode at ICDP nå blir en del av en ny studie ved Fagskolen Diakonova.

Haraldsplass Serio Ung fikk i dag besøk av Benjamin Jacobsen (Ap), medlem av Stortingets barne- og familiekomité.

Jacobsen, som kommer fra Askøy og er nestleder i Vestland Arbeiderparti, er ny i komiteen og var tydelig på at han ønsker å lytte:

– Jeg er politiker i lære. Skal jeg være en god representant for Vestlandet, må jeg vite hvor skoen trykker.

Med på besøket var Birgitte Brekke fra Abelia og seniorrådgiver Wenche Salthella fra NHO Vestland.

Innledningsvis ga forstanderinne og samfunnskontakt Astrid Aarhus Byrknes et historisk tilbakeblikk på stiftelsens røtter og de sterke kvinnene som bygget opp virksomheten før det offentlige helsevesenet ble etablert.

Forebygging er nøkkelen

Direktør Idar Krumsvik løftet fram stiftelsens verdier og samfunnsoppdrag:

– Vi er her for å hjelpe dem som trenger det, og for å skape muligheter der det kan oppleves som umulig.

Han understreket at Haraldsplass Serio Ung har korte beslutningslinjer og kan handle raskt når situasjonen krever det. Virksomheten tilbyr i dag institusjonsplasser, avlastning, ettervern og veiledning til foreldre.

Bredt tilbud

25 barn bor i dag på ulike institusjonsavdelinger, mens rundt 65 barn får oppfølging gjennom hjemmebaserte tjenester i de ulike områdene. Totalt har virksomheten om lag 300 ansatte.

– Forebygging er min kjepphest. Setter man inn riktige hjelpetiltak, vil det forebygge at barn må flytte fra sine foreldre og sitt nærmiljø, sa Krumsvik.

Han etterlyste at de ulike kommunene får nok hjelp til å sette inn riktige og tilpassede tiltak for hvert enkelt barn.

– Øremerkede midler til dette viktige arbeidet ville ha gitt effekt. Behovet for institusjonsplasseringer vil da på sikt kunne bli redusert, sa Krumsvik.

Om lag 40 000 barn mottar hjelp fra barnevernet i Norge. Behovet for langsiktighet og forutsigbarhet i avtaler for ideelle leverandører preget samtalen.

– Vil styrke det statlige og ideelle barnevernet

Jacobsen kjente igjen flere av utfordringene som ble løftet fram:

– Mangel på langsiktighet og forutsigbarhet går igjen. Systemet kan i for stor grad jobbe mot, ikke med.

Han var tydelig på sitt politiske ståsted:

– Vi skal bygge opp det statlige og ideelle barnevernet. Det står i programmet vårt, og det skal jeg jobbe for.

Samtidig understreket han betydningen av erfaringene fra praksisfeltet:

– Jeg går inn i dette arbeidet med ærefrykt. Det er både givende og viktig å høre dere som står i det hver dag. Jeg tar med meg innspillene om økt fokus på forebyggende tiltak, økt tverrfaglighet, etableringsstøtte og behovet for forutsigbarhet for ideelle leverandører. Dette har vært svært nyttig.

Rundt 35 engasjerte deltakere trosset snøværet og møttes til frokostsamling hos Stiftelsen Sesam på Nesttun. Temaet var «Den gode nabo» – og samtalen kretset rundt hvordan nærmiljø, kirke og ideelle aktører sammen kan motvirke utenforskap og skape mer inkluderende lokalsamfunn.

– Vi må ut av våre egne hus

Daglig leder i Stiftelsen Seam, Ingfrid Fonn, delte erfaringer fra stiftelsens arbeid i bydelen og understreket betydningen av å møte mennesker der de er – også i møte med skepsis, som ved etableringen av MO-senteret på Nesttun.  (Mottaks og oppfølgingssenteret som tilbyr sosialfaglig oppfølging og helsetjenester til rusavhengige) som ble opprettet etter at Nygårdsparken i Bergen ble stengt som rusområde.

– Vi må ut av våre egne hus og ut på torget. Det hjelper ikke å ha det koselig her inne med de vi kjenner, sa Fonn.

Fryktet kriminalitet

Hun fortalte at frykten for at kriminaliteten skulle gå i været da MO-senteret kom, men at det motsatte har skjedd.

– Det har gått veldig bra. Vi møter mennesker med andakt, og vi inviterer de inn i det store fellesskapet, sa hun

I den påfølgende panelsamtalen stilte Lars Christian Stendal Gjervik spørsmål om hva en god nabo egentlig er. Svarene var mange. Fra å være han som måker oppkjørselen for deg etter et snøfall, til hun som alltid sier hei og lurer på hvordan det går.

– Vi må møtes i øyehøyde og tørre å nærme oss hverandre. Da må man også tåle å bli avvist, sa sogneprest Kjersti Norheim.

– Fellesskapets ansikt

Salen, som blant annet besto av sykepleierstudenter, frivillige fra menigheter, stiftelser og sykehjem samt representanter fra kirken ble også invitert inn i samtalen, før biskop Ragnhild Jebsen rundt av med refleksjoner om hvordan små spørsmål i hverdagen kan være forskjellen mellom håp og håpløshet.

– Diakoni er ikke et tiltak. Det er en holdning og fellesskapets ansikt, sa biskopen da også solen tittet fram utenfor.

Frokostmøtet ble arrangert av arbeidsgruppen Diakoni Bjørgvin, med deltakelse fra Bergen kirkelige fellesråd, Kirkens Bymisjon, Stiftelsen Diakonova Haraldsplass og Kirkens SOS, i samarbeid med Stiftelsen Sesam og Birkeland menighet.

Konferanse i november

Samtalene på Nesttun var ment som startpunkt – ikke fasit. Neste store møteplass blir Diakonikonferansen 12. november, der aktører fra hele landet samles, og Regine Waages pris for diakoni og frivillighet deles ut. Også der står spørsmålet sentralt: Hvordan kan vi – sammen – bidra til et varmere samfunn?

 Annethvert år beskjæres den over 200 år gamle lindealléen på Haraldsplass for at det vakre landemerket skal kunne leve i mange hundre år til.

 Den siste måneden har lindetrærne fra Mohns Villa til glassbroen på Haraldsplass Diakonale Sykehus blitt klippet for hånd. Arbeidet fortsetter nå videre nordøstover, og om halvannen måned skal de 212 år gamle trærne stå klare for en ny vår – med friske skudd og lettere kroner.

– Jeg beskjærer helt ned slik at det ikke blir for tungt for disse knutene, sier vaktmester Einar Hønsi, som står for det meste av kuttingen.

Årets kalde og tørre vintervær har gitt gode arbeidsforhold.

– Vi har sluppet både regn og snø som ellers finner veien nedover armene og ryggen, sier Hønsi.

Spinkle skudd blir tonn med avfall

Hver for seg er skuddene som fjernes spinkle, men samlet blir det store mengder avfall. Sammen med kollega Rune Bratland anslår han at kvisten vil fylle seks til åtte containere på 22 kubikkmeter før de er ferdige. Et moderat anslag beregnet ved hjelp av kunstig intelligens tilsier at dette tilsvarer rundt 20–26 tonn biomasse, som fraktes videre til renovasjonsselskapet BIR.

Lang historie

Lindealléen ble plantet i 1814 av kjøpmann Albert Henrik Mohn, to år etter at han kjøpte Haraldsplass-eiendommen. Den var opprinnelig en av Nord-Europas lengste tunnelformede lindealléer, med nesten 900 trær og en lengde på om lag 2,5 kilometer. Alleen strakte seg fra Store Lungegårdsvann via Møllendalsområdet og videre nedover mot Stemmeveien.

I dag består alléen av om lag 220 trær. Det lengste gjenværende sammenhengende partiet ved sykehuset er rundt 120 meter og teller 126 trær.

Alléen er verneverdig og har stor landskapsverdi. Den er en integrert del av campusmiljøet ved Haraldsplass, ikke minst gjennom aktiviteter som den årlige lystenningen i advent, som samler ansatte, pasienter, pårørende og naboer til fellesskap og tradisjon.

Hvorfor må lindetrær klippes regelmessig?

Lindetrær har i utgangspunktet en lang levetid — enkelte kan bli over 1000 år gamle og opptil 30 meter høye. For at alléen skal forbli trygg, sunn og levedyktig, kreves det likevel jevnlig skjøtsel. Det betyr at med rett stell så kan alleen har mange hundre gode år foran seg.

Her brukes en teknikk kalt knutekolling: greinene kuttes tilbake til samme punkt med faste mellomrom, slik at det over tid dannes fortykkede “knuter” i greinfestene. Fra disse skyter det jevnlig nye skudd.

På denne måten holdes kronene lette, greinfestene skånes for tung belastning, og treet stimuleres til sunn ny vekst. Samtidig bevares alléens karakteristiske form – med åpne siktlinjer, innslipp av lys og proporsjoner som passer til omgivelsene.

På campus – hver eneste dag

Lindealléen er ikke bare et historisk landskapselement. Den er også en aktiv del av hverdagen på Haraldsplass helsecampus. Gjennom året passerer ansatte, pasienter, besøkende, søndagsgjengere, syvfjellsturister og løpere i Bergen City Maraton under lindetaket.

Korridoren av grønne kroner gir skygge, frisk luft og et rolig visuelt møte med helsebygningene – og minner oss daglig om verdien av langsiktig forvaltning, både av natur og kulturarv.

Hva vil det si å være en god nabo i dag? Og hvordan kan nærmiljø, menigheter og organisasjoner sammen bidra til mer varme og inkludering der folk bor?

Tirsdag 18. februar inviteres alle med hjerte for nærmiljøet til frokostmøte på Nesttun med temaet «Den gode nabo».

I en tid der mange opplever ensomhet, utenforskap eller økt avstand til fellesskap, ønsker arrangørene å rette blikket mot noe helt grunnleggende: naboen. Den vi hilser på hver dag – og den vi kanskje sjelden snakker med. For hva betyr det egentlig å være en god nabo i praksis?

Felles arrangement

Frokostmøtet arrangeres av arbeidsgruppen Diakoni Bjørgvin, med deltakelse fra Stiftelsen Diakonova Haraldsplass, Bergen kirkelige fellesråd, Kirkens Bymisjon og Kirkens SOS, i samarbeid med Stiftelsen Sesam og Birkeland menighet.

Stiftelsen Sesam, som har drevet tverrfaglig sosialarbeid i Fana bydel siden 1989, vil bidra med erfaringer fra sitt daglige arbeid for å bygge inkluderende fellesskap og skape trivsel i nærmiljøet. Daglig leder Ingfrid Fonn innleder morgenen med perspektiver på hvordan Nesttun kan bli et varmere sted å høre til.

Alle kan få ordet

Videre blir det panelsamtale og dialog med salen, der spørsmålet står sentralt: Hvordan kan vi – hver for oss og sammen – være den gode nabo? Biskop Ragnhild Jepsen deler også sine refleksjoner, før det gis informasjon om høstens diakonikonferanse.

Målet med frokostmøtet er å skape rom for inspirasjon, refleksjon og konkrete samtaler – og gi mot til videre handling, både for enkeltmennesker og fellesskap. For noen ganger er det nettopp de små handlingene som gjør den store forskjellen.

Praktisk informasjon

Tid: Tirsdag 18. februar 2026 kl. 08.00–10.00
Sted: «Det gule huset», Wollert Konows plass, Nesttun
(rett ved Nesttun sentrum og bybanestoppet, over veien for Birkeland kirke)

Frokostmøtet er gratis og åpent for alle som er engasjert i kirke, diakoni, frivillighet eller nærmiljø – og for deg som er nysgjerrig på hvordan vi kan ta bedre vare på hverandre der vi bor.

Påmelding sendes til asby@diakonova.no.

Velkommen til en morgen om fellesskap, ansvar og den gode naboen.

Med faglig trygghet, varme og et stort engasjement for studenter er sykepleier Helle Smedsrud Lønskog kåret til Årets praksisveileder i Oslo.

– Dette er stort. Helle er med sin faglige trygghet og rolige vesen en verdig vinner. Samtidig opplever jeg at dette også er en pris til Grefsenhjemmet, sier avdelingssykepleier Eva Merete Thorsen.

Hun berømmer prisvinneren for alltid å søke ny kunnskap og for å være åpen for veiledning fra kollegaer.

Satser på studenter

– Hun er også flink til å gi studentene rom til å prøve seg. I tillegg har hun vært med å forme Fagskolens kurs om sår – et kurs med 10 vekttall og settes i gang nå i mars, sier Thorsen.

Avdelingssykepleieren understreker at Grefsenhjemmet har mange dyktige veiledere, og at arbeidet med studenter er bredt forankret i hele organisasjonen.

– Vi ser nå at det er mange studenter som ønsker seg til Grefsenhjemmet i praksis. Helsefagarbeiderne gjør også en fantastisk innsats med å ta imot studenter. Dette er veldig hyggelig, sier hun.

Nærmere 80 nominasjoner kom inn til årets pris, fordelt på 58 unike veiledere. Selv er Lønskog både stolt og rørt over anerkjennelsen, som er basert på nominasjoner fra praksisstudenter.

– Jeg ble veldig overrasket. Det er overveldende, og jeg er ekstremt rørt over at studentene har tatt seg tid til å nominere meg, sier Oslo-kvinnene som denne uken også kan feire sin 41-årsdag.

I løpet av et år veileder hun to tredjeårsstudenter og fire førsteårsstudenter. Praksisperiodene varer i åtte uker.

– Jeg er veldig glad i å ha studenter, og opplever at vi lærer av hverandre, sier Lønskog, som sier mye handler om å ha være imøtekommende.

Kake på Gefsenhjemmet

Nå er hun også behørig feiret av sine kolleger på Grefsenhjemmet. Det skjedde samme dag som hun fikk en ny student.

– Det er viktig å huske på at alle er forskjellige, slik at praksisen må tilpasses hvor studenten er i læringsløpet. Det er også viktig å bygge relasjon ved å være ydmyk og ha respekt for hverandre, sier hun.

Juryens begrunnelse:

Kandidaten utmerker seg som praksisveileder gjennom sitt sterke faglige engasjement, sin varme og sine evne til å skape trygghet og mestring for studenter. Hun møter studenten med respekt og likeverd, og legger til rette for et læringsmiljø preget av samarbeid, refleksjon og gjensidig læring.

Men sin omsorgsfulle tilnærming ser hun både studenten og beboerne, og gir alltid det lille ekstra. hennes engasjement og oppfølging har gjort praksisperioden til en særlig positiv og inspirerende erfaring, og hun er et tydelig forbilde i sykepleierrollen.

Fra student:

Allerede fra starten var hun så imøtekommende og interessert i meg som student.

Hun hadde ikke dette ovenfra-og-ned-blikket, men var tydelig på at «dette gjør vi

sammen» og at vi begge hadde like mye å lære av hverandre.

Alt i alt ble hun en stor inspirasjon for meg og min kommende karriere som sykepleier.

Hun ser alle rundt seg, bryr seg og gir det lille ekstra for absolutt alle. Dagene hun ikke

var på jobb, og jeg var alene, sendte hun alltid melding og lurte på hvordan det hadde

gått. Følte meg så trygg og ivaretatt.

 Denne uken var håndverkerne som rehabiliterer gjestehuset på Haraldsplass invitert til et godt, gammeldags kranselag.

Når et ærverdig bygg får nytt liv, er det på sin plass å feire dem som gjør jobben

Gjestehuset, som ble reist i 1955 og har rommet både aldershjem, kontorer og hospice, pusses nå opp fra kjeller til tak.

Våren 2026 skal 34 nyoppussede rom stå klare – en solid oppgradering av overnattingstilbudet for pasienter, pårørende, studenter, lærere og samarbeidspartnere på campus.

Fagfolk fra mange håndverksyrker

Kranselaget samlet både tømrere, blikkenslagere, elektrikere og rørleggere – fagfolk som hver dag står i vær og vind for å sikre at bygget er klart for nye tiår i bruk.

– Det er viktig for oss å ha et godt og respektfullt samarbeid med entreprenører og fagmiljøer. Vi er både takknemlige og glade for innsatsen som legges ned her, sa administrerende direktør Jørn-Henning Theis.

Fra gammelt av inviterte man til kranselag når bygget eller taket var tett. Siden dette er rehabilitering,  markerte man her at vinduene og fasaden er på plass i det svanemerkede bygget.

– Dette kranselaget er først og fremst en takk. Det er dere som gjør selve jobben, og vi er imponert over innsatsen, sa eiendomsdirektør Gunnar Hernborg, som også fortalte litt og stifelsens og byggets lange historie.

Prosjektutvikler Sveinung Selstø fra Bergen Luftteknikk tok ordet og takket for invitasjonen.

Tradisjon fra middelalderen

– Før i tiden var slike kranselag veldig viktige, men det er dessverre ikke så vanlig i dag. Jeg synes det er helt suverent at dere inviterer alle på denne måten, sa Selstø.

Ifølge Store Norske Leksikon er kranselag fest eller markering for arbeiderne når et nybygget hus er under tak. Hvis festen ble holdt i tide hang snekkerne opp et flagg eller en blomsterkrans på bygget.  Hvis markeringen dro ut eller ikke ble noe av kunne snekkerne henge opp en fillemann eller mønsåskall i stedet.

Tradisjonen stammer minst fra middelalderen, og det finnes lignende tradisjoner i mange land.

VID tester ut OSKE – en klinisk eksamen der alt skal skje presist, likt og under tidspress

Klokken er 07.30. Rundt tretti mennesker – eksaminatorer, markører, flytblåsere og eksamensvakter – står i et klasserom på VID. De blir brifet før en av høstens mest spesielle eksamensdager. For første gang ved videreutdanning i akuttmedisinsk sykepleie tester VID ut OSKE- en objektiv, klinisk strukturert eksamen som brukes i både medisin og sykepleie internasjonalt.

– Dette blir en spennende dag, sier førsteamanuensis og programansvarlig Hilde Smith Strøm, som leder briefingen. Hun har det overordnede ansvaret for den omfattende gjennomføringen.

En helt annen type eksamen

OSKE består av flere stasjoner der studentene roterer gjennom praktiske og muntlige oppgaver. Hver student skal gjennom fem stasjoner. To minutter til å lese oppgaven, med 11 minutters gjennomføringstid og 2 minutter til forflytning. Over to dager skal 68 studenter gjennom eksamen.

I hvert rom «spilles» det pasientsituasjoner – alt fra akutte symptomer til systematiske kliniske undersøkelser. Oppgavene er standardisert til minste detalj.

– Studentene skal opptre som i en reell klinisk situasjon. De må presentere seg, forklare hva de gjør og hvorfor, forklarer Smith-Strøm.

Stramt tidsskjema

Logistikken er presis: Alle studenter i samme pulje starter og avslutter samtidig. Er man for sen, er man ekskludert.

I et av rommene ligger «slagpasienten» Hilde med skjev munn.  Studentene må også hanskes med brystsmerter, hjerneslag og angstanfall.

For å holde tiden blåser Nina Ellenberger i fløyten. Først når studenten skal begynne å lese oppgaven. Etter to minutter blåses det på nytt og kandidaten går inn i eksamenslokalet, der hen har 11 minutter på å løse oppgaven. Når tiden er ute, blåses det igjen og prosessen starter på nytt.

– En eksamen AI ikke kan hjelpe deg med

Førstelektor Astrid Forstrønen forteller at hun har gledet seg til at de skal ha denne formen for eksamen i mange år.

– Her får studentene vise kunnskapene sine på en unik måte. Det er også en stresstest, sier hun. Dette er akuttsykepleie – man har kort tid til å gjøre vurderinger, akkurat som i virkeligheten.

Hun peker også på et poeng mange legger merke til i 2025:

– Nå er eksamensformen truet av kunstig intelligens. Her har den ingen funksjon. Du må faktisk kunne det du gjør.

Eksaminatorene: – Viktig å bidra

Blant eksaminatorene står overlege Knut Cotta Schønberg. Han sensorvurderer studentene etter et detaljert poengsystem.

– Jeg liker å stille opp. Det å bidra til at samfunnet går rundt er viktig. Jeg liker å lære opp de unge legene – og nå kan jeg også hjelpe studentene ved videreutdanning i akuttmedisinsk sykepleie, sier han.

Alle som deltar i gjennomføringen, har taushetsplikt.

Studentene: – De lengste minuttene i livet

Ute i gangen venter studentene på tur. Naturlig nok er det flere som er nervøse.

Elise Hanssen og Malene Alfredsen oppsummerer opplevelsen slik:

– Stressnivået var veldig høyt. Minuttene før jeg skulle inn var kanskje de lengste i mitt liv, sier Malene.

– Det var mange overraskelser – på en positiv måte, legger Elise til.

Etter første stasjon roet det seg litt, men begge opplevde tidsrammen som knapp.

– Vi savner å ha noen å støtte oss til. I det virkelige liv er man flere om pasienten. Her står man helt alene, sier de.

De mener også at eksamensformen kan ha en svakhet.

– Det kan kanskje være en utfordring at man ikke får ut det kan, fordi tiden er så knapp, sier Malene.

Begge mener likevel at OSKE er mer relevant enn en tradisjonell skoleeksamen:

–Det føles mer praksisnært, sier studentene.

Rask sensur – intens forberedelse

Selve sensureringen går raskere enn ved tradisjonelle hjemmeeksamener – alle studentene får vurdering innen få dager. Forberedelsene derimot er langt mer krevende.

– Det er mye logistikk, mye standardisering og mange mennesker involvert, sier Smith-Strøm.

– En dag som setter spor

Når fløyten blåser for siste gang, puster både studenter og ansatte lettet ut.

OSKE-dagen er krevende – og nettopp derfor oppleves den som realistisk, nyttig og engasjerende. VID får nå verdifulle erfaringer med eksamensformen.