februar 2026

Kvalitet i hverdagens små møter

Under besøket fikk statssekretæren innblikk i hvordan hverdagen på Grefsenhjemmet har utviklet seg – både for ansatte og beboere.

Ansatte fortalte om økt bevissthet rundt kroppsspråk, stemmebruk og betydningen av å bekrefte beboernes følelser, også i situasjoner preget av uro eller kognitiv svikt.

– Det er i de små møtene kvaliteten avgjøres, ble det understreket.

Innovasjon i ideell regi

Eldreomsorgen står overfor store demografiske endringer i årene som kommer. Skal tjenestene videreutvikles, trengs både faglig nytenkning og systematisk forskning.

Prosjektet ved Grefsenhjemmet er ett eksempel på hvordan ideelle aktører kan bidra med innovasjon og kunnskapsutvikling i tett samarbeid med forskningsmiljøer og myndigheter.

Statssekretæren var tydelig engasjert:

– Dette er sunn fornuft og gir fullstendig mening. Hvorfor har ikke dette spredt seg mer?

Møteleder Heidi Westborg Steel fra ICDP Norge påpekte at arbeidet innen eldreomsorg fortsatt er nytt, og at det krever bevisst ledelse for å gi relasjonsarbeidet tilstrekkelig rom.

– Vi trenger mer kunnskap om hva som styrker kvaliteten i omsorgen. Dette er et spennende arbeid å følge, sa statssekretæren.

Krever tid – men sparer tid

Institusjonsleder Julie Mittet løftet frem balansen mellom digitalisering, kvalitetsledelse og fag:

– Beboerne er de viktigste. Som leder må jeg være opptatt av faget. ICDP gir motiverte ansatte – men det krever at vi gir det plass.

Under møtet kom det også spørsmål om metoden er mer tidkrevende enn tradisjonell praksis i sykehjem.

– Ja, kanskje i starten. Har man en urolig beboer, må man investere tid for at han eller hun skal få det bedre. Det gjør at man sparer tid senere, sa sykepleier og ICDP-veileder Emilian Barbu.

Resultatene fra Grefsenhjemmet er så gode at ICDP nå blir en del av en ny studie ved Fagskolen Diakonova.

Haraldsplass Serio Ung fikk i dag besøk av Benjamin Jacobsen (Ap), medlem av Stortingets barne- og familiekomité.

Jacobsen, som kommer fra Askøy og er nestleder i Vestland Arbeiderparti, er ny i komiteen og var tydelig på at han ønsker å lytte:

– Jeg er politiker i lære. Skal jeg være en god representant for Vestlandet, må jeg vite hvor skoen trykker.

Med på besøket var Birgitte Brekke fra Abelia og seniorrådgiver Wenche Salthella fra NHO Vestland.

Innledningsvis ga forstanderinne og samfunnskontakt Astrid Aarhus Byrknes et historisk tilbakeblikk på stiftelsens røtter og de sterke kvinnene som bygget opp virksomheten før det offentlige helsevesenet ble etablert.

Forebygging er nøkkelen

Direktør Idar Krumsvik løftet fram stiftelsens verdier og samfunnsoppdrag:

– Vi er her for å hjelpe dem som trenger det, og for å skape muligheter der det kan oppleves som umulig.

Han understreket at Haraldsplass Serio Ung har korte beslutningslinjer og kan handle raskt når situasjonen krever det. Virksomheten tilbyr i dag institusjonsplasser, avlastning, ettervern og veiledning til foreldre.

Bredt tilbud

25 barn bor i dag på ulike institusjonsavdelinger, mens rundt 65 barn får oppfølging gjennom hjemmebaserte tjenester i de ulike områdene. Totalt har virksomheten om lag 300 ansatte.

– Forebygging er min kjepphest. Setter man inn riktige hjelpetiltak, vil det forebygge at barn må flytte fra sine foreldre og sitt nærmiljø, sa Krumsvik.

Han etterlyste at de ulike kommunene får nok hjelp til å sette inn riktige og tilpassede tiltak for hvert enkelt barn.

– Øremerkede midler til dette viktige arbeidet ville ha gitt effekt. Behovet for institusjonsplasseringer vil da på sikt kunne bli redusert, sa Krumsvik.

Om lag 40 000 barn mottar hjelp fra barnevernet i Norge. Behovet for langsiktighet og forutsigbarhet i avtaler for ideelle leverandører preget samtalen.

– Vil styrke det statlige og ideelle barnevernet

Jacobsen kjente igjen flere av utfordringene som ble løftet fram:

– Mangel på langsiktighet og forutsigbarhet går igjen. Systemet kan i for stor grad jobbe mot, ikke med.

Han var tydelig på sitt politiske ståsted:

– Vi skal bygge opp det statlige og ideelle barnevernet. Det står i programmet vårt, og det skal jeg jobbe for.

Samtidig understreket han betydningen av erfaringene fra praksisfeltet:

– Jeg går inn i dette arbeidet med ærefrykt. Det er både givende og viktig å høre dere som står i det hver dag. Jeg tar med meg innspillene om økt fokus på forebyggende tiltak, økt tverrfaglighet, etableringsstøtte og behovet for forutsigbarhet for ideelle leverandører. Dette har vært svært nyttig.

Rundt 35 engasjerte deltakere trosset snøværet og møttes til frokostsamling hos Stiftelsen Sesam på Nesttun. Temaet var «Den gode nabo» – og samtalen kretset rundt hvordan nærmiljø, kirke og ideelle aktører sammen kan motvirke utenforskap og skape mer inkluderende lokalsamfunn.

– Vi må ut av våre egne hus

Daglig leder i Stiftelsen Seam, Ingfrid Fonn, delte erfaringer fra stiftelsens arbeid i bydelen og understreket betydningen av å møte mennesker der de er – også i møte med skepsis, som ved etableringen av MO-senteret på Nesttun.  (Mottaks og oppfølgingssenteret som tilbyr sosialfaglig oppfølging og helsetjenester til rusavhengige) som ble opprettet etter at Nygårdsparken i Bergen ble stengt som rusområde.

– Vi må ut av våre egne hus og ut på torget. Det hjelper ikke å ha det koselig her inne med de vi kjenner, sa Fonn.

Fryktet kriminalitet

Hun fortalte at frykten for at kriminaliteten skulle gå i været da MO-senteret kom, men at det motsatte har skjedd.

– Det har gått veldig bra. Vi møter mennesker med andakt, og vi inviterer de inn i det store fellesskapet, sa hun

I den påfølgende panelsamtalen stilte Lars Christian Stendal Gjervik spørsmål om hva en god nabo egentlig er. Svarene var mange. Fra å være han som måker oppkjørselen for deg etter et snøfall, til hun som alltid sier hei og lurer på hvordan det går.

– Vi må møtes i øyehøyde og tørre å nærme oss hverandre. Da må man også tåle å bli avvist, sa sogneprest Kjersti Norheim.

– Fellesskapets ansikt

Salen, som blant annet besto av sykepleierstudenter, frivillige fra menigheter, stiftelser og sykehjem samt representanter fra kirken ble også invitert inn i samtalen, før biskop Ragnhild Jebsen rundt av med refleksjoner om hvordan små spørsmål i hverdagen kan være forskjellen mellom håp og håpløshet.

– Diakoni er ikke et tiltak. Det er en holdning og fellesskapets ansikt, sa biskopen da også solen tittet fram utenfor.

Frokostmøtet ble arrangert av arbeidsgruppen Diakoni Bjørgvin, med deltakelse fra Bergen kirkelige fellesråd, Kirkens Bymisjon, Stiftelsen Diakonova Haraldsplass og Kirkens SOS, i samarbeid med Stiftelsen Sesam og Birkeland menighet.

Konferanse i november

Samtalene på Nesttun var ment som startpunkt – ikke fasit. Neste store møteplass blir Diakonikonferansen 12. november, der aktører fra hele landet samles, og Regine Waages pris for diakoni og frivillighet deles ut. Også der står spørsmålet sentralt: Hvordan kan vi – sammen – bidra til et varmere samfunn?

 Annethvert år beskjæres den over 200 år gamle lindealléen på Haraldsplass for at det vakre landemerket skal kunne leve i mange hundre år til.

 Den siste måneden har lindetrærne fra Mohns Villa til glassbroen på Haraldsplass Diakonale Sykehus blitt klippet for hånd. Arbeidet fortsetter nå videre nordøstover, og om halvannen måned skal de 212 år gamle trærne stå klare for en ny vår – med friske skudd og lettere kroner.

– Jeg beskjærer helt ned slik at det ikke blir for tungt for disse knutene, sier vaktmester Einar Hønsi, som står for det meste av kuttingen.

Årets kalde og tørre vintervær har gitt gode arbeidsforhold.

– Vi har sluppet både regn og snø som ellers finner veien nedover armene og ryggen, sier Hønsi.

Spinkle skudd blir tonn med avfall

Hver for seg er skuddene som fjernes spinkle, men samlet blir det store mengder avfall. Sammen med kollega Rune Bratland anslår han at kvisten vil fylle seks til åtte containere på 22 kubikkmeter før de er ferdige. Et moderat anslag beregnet ved hjelp av kunstig intelligens tilsier at dette tilsvarer rundt 20–26 tonn biomasse, som fraktes videre til renovasjonsselskapet BIR.

Lang historie

Lindealléen ble plantet i 1814 av kjøpmann Albert Henrik Mohn, to år etter at han kjøpte Haraldsplass-eiendommen. Den var opprinnelig en av Nord-Europas lengste tunnelformede lindealléer, med nesten 900 trær og en lengde på om lag 2,5 kilometer. Alleen strakte seg fra Store Lungegårdsvann via Møllendalsområdet og videre nedover mot Stemmeveien.

I dag består alléen av om lag 220 trær. Det lengste gjenværende sammenhengende partiet ved sykehuset er rundt 120 meter og teller 126 trær.

Alléen er verneverdig og har stor landskapsverdi. Den er en integrert del av campusmiljøet ved Haraldsplass, ikke minst gjennom aktiviteter som den årlige lystenningen i advent, som samler ansatte, pasienter, pårørende og naboer til fellesskap og tradisjon.

Hvorfor må lindetrær klippes regelmessig?

Lindetrær har i utgangspunktet en lang levetid — enkelte kan bli over 1000 år gamle og opptil 30 meter høye. For at alléen skal forbli trygg, sunn og levedyktig, kreves det likevel jevnlig skjøtsel. Det betyr at med rett stell så kan alleen har mange hundre gode år foran seg.

Her brukes en teknikk kalt knutekolling: greinene kuttes tilbake til samme punkt med faste mellomrom, slik at det over tid dannes fortykkede “knuter” i greinfestene. Fra disse skyter det jevnlig nye skudd.

På denne måten holdes kronene lette, greinfestene skånes for tung belastning, og treet stimuleres til sunn ny vekst. Samtidig bevares alléens karakteristiske form – med åpne siktlinjer, innslipp av lys og proporsjoner som passer til omgivelsene.

På campus – hver eneste dag

Lindealléen er ikke bare et historisk landskapselement. Den er også en aktiv del av hverdagen på Haraldsplass helsecampus. Gjennom året passerer ansatte, pasienter, besøkende, søndagsgjengere, syvfjellsturister og løpere i Bergen City Maraton under lindetaket.

Korridoren av grønne kroner gir skygge, frisk luft og et rolig visuelt møte med helsebygningene – og minner oss daglig om verdien av langsiktig forvaltning, både av natur og kulturarv.