Aktuelt

4.–7. november skal Høyesterett behandle saken om Oslo kommunes rett til å reservere konkurranser for ideelle organisasjoner. Utfallet kan få betydning for fremtidens velferdstjenester.

Over hele landet venter nå ideelle organisasjoner på den kommende saken, og er spente på utfallet.

Saken som skal opp i landets øverste rettsinstans startet med at Oslo kommune ønsket å reservere en konkurranse om 800 sykehjemsplasser for ideelle aktører. De kommersielle selskapene Stendi AS og Norlandia Care Norge AS gikk til sak for å stanse dette. Kommunen tapte både i tingretten og lagmannsretten, men har anket saken til Høyesterett.

Prinsipielle spørsmål

– Denne rettssaken handler ikke bare om et anbud – den handler om anerkjennelsen av ideelle organisasjoner som en egen og viktig del av velferdssamfunnet, sier Jørn-Henning Theis, administrerende direktør i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.

Han sier at saken i Høyesterett ikke skal behandle om det offentlige kan reservere en konkurranse eller ikke for ideelle, men hvordan den må innrettes for å kunne reserveres.

– Reservasjon er et nødvendig og lovlig virkemiddel for å sikre mangfold, verdibasert drift og sosial merverdi, sier Theis.

Verdibasert velferd med sosial merverdi

Ideelle organisasjoner har i over 100 år vært sentrale i utviklingen av det norske velferdssamfunnet. De leverer profesjonelle, verdibaserte og formålsdrevne tjenester, der alt overskudd går tilbake til tjenestene.

– Ideelle organisasjoner drives av formål, ikke profitt. Alt overskudd går tilbake til tjenestene – til menneskene vi ivaretar. Derfor må vi ha rammevilkår som gjør det mulig for ideelle aktører å fortsette å levere velferd med høy kvalitet og hjerte for fellesskapet, sier samfunnskontakt Astrid Aarhus Byrknes.

Ideelt Nettverk støtter Oslo kommune

Når saken nå behandles i Høyesterett, er Ideelt Nettverk partshjelper for Oslo kommune. Nettverket  representerer en rekke ideelle velferdsorganisasjoner i Norge og arbeider for bedre rammevilkår for sektoren.

– Uansett utfall i Høyesterett kan konkurranser fortsatt reserveres for ideelle aktører, så lenge vilkårene er oppfylt, sier Anita Ellefsen, divisjonsdirektør Blå Kors behandling og leder av Ideelt Nettverk.

Hun understreker at saken handler om mer enn juss:
– Det er bra med mangfold, men det må anerkjennes at ideelle organisasjoner er noe annet enn kommersielle aktører. Reservasjon er ett av flere virkemidler for å fremme ideelle, og derfor er denne rettssaken viktig, sier Ellefsen.

De viktigste sakene nettverket arbeider for er:

• Tydeliggjøre handlingsrommet for å reservere konkurranser for ideelle organisasjoner i lover, forskrifter og veiledere.
• Juridisk definisjon av ideell aktør og register. Dette vil være et viktige virkemidler for at offentlig sektor i større grad benytter muligheten til å reservere offentlige anskaffelser for ideelle aktører.
• Løsning for ideelle organisasjoners historiske pensjonsforpliktelser på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Historiske pensjonsforpliktelser er løst på statlig nivå.
• Nasjonal strategi for ideell vekst. Strategien må inneholde forslag til rammebetingelser som gir rom for mangfold, fleksibilitet og nytenkning i ideell sektor og i samfunnet.

Sykepleiefaglig leder Armina Amookhteh ved Siljuslåtten sykehjem har publisert en tankevekkende artikkel i fagbladet Sykepleien om samtaler som bør tas før det er for sent.

I artikkelen skriver Amookhteh at Forhåndssamtaler kommer ofte for sent – når pasienten allerede er for svekket til å delta. Denne samtalen må starte mens pasienten fortsatt kan uttrykke sine ønsker, noe også forskning ved NTNU og VID vitenskapelige høyskole støtter opp under.

«Helsepersonell må tørre å snakke om døden. Først da kan vi bygge en kultur der livets slutt blie en naturlig del av livet og ikke et tema vi skyver foran oss», skriver den sykepleiefaglige lederen i artikkelen.

Hun advarer mot at om man venter for lenge med denne samtalen, så risikerer man at pasientens stemme og ønsker forsvinner.

Tirsdag møttes ledergruppen i Enhet for Omsorgstjenester til sin aller første ledersamling på Hamar. Nå skal de sammen utvikle et enhetlig omsorgstilbud som skal møte fremtidens behov.

– Vi har mange sterke fagmiljøer med stort engasjement. Nå skal vi sammen finne ut hvordan vi best kan bygge gode støttefunksjoner, lære av hverandre og bygge videre på det som allerede fungerer godt, sier Anita Lyssand, direktør for den nye enheten.

Fra i høst er stiftelsens fire sykehjem og Hospice Sangen samlet i én felles enhet. Målet er å styrke samhandling, utvikling og kvalitet på tvers av tjenestene.

Tre hovedområder

Enhet for Omsorg har tre hovedområder:

• Sykehjem
• Hospice og palliativ virksomhet
• Sammen med eiendom bidra til utvikling av nye boligformer for eldre

På samlingen ble det arbeidet med strategi og prioriteringer for samarbeidet. Et viktig tema var også hvordan enheten skal synliggjøres internt og eksternt, og hvordan man kan bygge en felles identitet og kultur.

Lyssand beskriver samlingen som en god start på samarbeidet og et viktig steg i å etablere felles mål og retning.

– Det var inspirerende å kjenne på energien og viljen til å bidra i arbeidet. Vi står i startgropen av et et spennende arbeid og ser fram til å videreutvikle enheten og tilhørende virksomheter – til beste for brukerne og ansatte, sier hun.

Hamar i støtet

Samlingen på Hamar innebærer også at Hospice Sangen blir en del av et større nettverk, men i dag har både brukerne og de ansatte enda en grunn til å glede deg. For i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2026 er det satt av 14.1 millioner kroner til dagsenteret, som siden 2004 har gitt et unikt til bud til mennesker med forskjellige typer uhelbredelige sykdommer.

– Jeg klarer knapt å beskrive det med ord. Nå gleder meg til å snakke med de ansatte, var daglig leder Bente Sydtangens første kommentar.

Når hun får summet seg vil hun gjerne poengtere at dette er et viktig skritt for enheten:

–  Dette er en betydelig anerkjennelse av arbeidet vi gjør. Vi er klar over at statsbudsjettet skal gjennom en forhandlingsrunde i Stortinget før det blir endelig vedtatt, men vi opplever bred politisk støtte, og vi håper at vårt tilskudd blir stående uten endring, sier Sydtangen.

Hun mener det palliative tilbudet på Hamar har potensial til å bli overført til andre regioner i landet.

– I 2026 ønsker vi å dokumentere at tilbudet har positiv innvirkning både helseøkonomisk og samfunnsøkonomisk. Dette er viktige perspektiver inn i en varslet ny helsereform – og vi ser frem til å bidra aktivt, sier Sydtangen.

Stolte verdier

Sydtangen garanterer at de vil holde fast ved sitt konsept, som bygger på verdighet, kvalitet, medbestemmelse, helhet, trivsel og diakoni.

– Disse verdiene ligger til grunn for alt vi gjør, og vi går aldri på kompromiss med dem. Etter bevilgning og videreføring av drift i 2025 har vi opplevd stor pågang og måler høy pasienttilfredshet. Årets bevilgningen gir oss mulighet til å videreføre vår suksessoppskrift – til det beste for pasientene og deres pårørende, sier Sydtangen.

Gunnar Prestegård døde 15. September 2025. Det er med dyp takknemlighet vi minnes Gunnar Prestegård, som i perioden 1987 til 2005 var leder/forstander for Menighetssøsterhjemmet – i dag  Diakonova Haraldsplass. Han var en av de store og tydelige skikkelser i vår historie, og hans virke fikk varig betydning for både stiftelsen og for det diakonale arbeidet i Norge.

Gunnar Prestegård tiltrådte som forstander i en tid da både kirke og samfunn var i sterk endring. Med et våkent blikk for tiden, og en urokkelig forankring i det diakonale kallet, bidro han til å fornye og styrke institusjonen. Han holdt fast på verdiene som Menighetssøsterhjemmet var bygget på – nestekjærlighet, tjeneste og faglig dyktighet – men var samtidig visjonær nok til å se hvordan disse verdiene måtte oversettes til en ny tid.

Gjennom hans ledelse ble Menighetssøsterhjemmet en institusjon som ikke bare tok vare på en stolt arv, men som også bygget broer til fremtiden. Han var opptatt av å løfte utdanning, forskning og fagutvikling, og la grunnlaget for at diakoni og sykepleie kunne gå hånd i hånd med akademisk kvalitet og profesjonell styrke. På den måten bidro han til at Menighetssøsterhjemmet fikk en tydelig plass i samfunns- og kirkeliv, og ble et hjem for generasjoner av menighetssøstre og sykepleiere.

Som leder bar Gunnar Prestegård preg av integritet og klarsyn. Han hadde en evne til å samle mennesker om en felles visjon, og til å bygge tillit og fellesskap. Han var en tydelig stemme i spørsmål som gjaldt diakoniens rolle i samfunnet, og mange opplevde ham som både mentor og inspirator.

I hans tid som leder ble det store strukturelle endringer i sykehussektoren som også fikk konsekvenser for de diakonale sykehusene i Oslo. Gunnar Prestegård var   sentral og bidro aktivt til nyetableringen av Lovisenberg Diakonale Sykehus AS, som et resultat av at Menighetssøsterhjemmets Sykehus og Lovisenberg  Sykehus ble slått sammen. Prestegårds brede kontaktnett inn mot Oslos politiske og administrative ledelse, var uten tvil viktig i denne prosessen..

Som medmenneske hadde han en unik evne til å se, huske og  løfte fram hver enkelt medarbeider eller student.

Vi minnes ham med respekt og takknemlighet. Gjennom sitt liv og virke satte han dype spor, og hans innsats lever videre i arbeidet til Diakonova Haraldsplass og i det diakonale fellesskapet han var med på å forme.

I sorgen deler vi også gleden og takknemligheten: for et rikt liv, for en omsorgsfull og visjonær leder og for en arv som fortsatt bærer frukt.

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass,

Jørn-Henning Theis

Administrerende direktør

Johnny Thorsen

Styreleder

Studieleder Marte Bygstad-Landro ved VID og dekan Joseph Edem-Hotah University of Sierra Leone opplever at studentene på hver sin side av jorden har mye til felles når de velger sykepleierfaget som karrierevei.

I høst starter nye sykepleierstudenter ferden mot et yrkesliv som sykepleiere, både i et av verdens rikeste og et av verdens fattigste land. Forskjellene er mange, men det er også likheter.

– Det er veldig mange som sier at de søker studieplass fordi de vil hjelpe andre. Samtidig har media, og hvordan sykepleiere omtales, stor påvirkning. Spesielt under covid så man hvor viktige sykepleierne er. Da ble vi også litt bejublet, noe som bidro til flere søkere, sier Bygstad Landro.

– Det er det samme hos oss i Sierra Leone. De opplever det som et slags «kall» å utdanne seg til en slik jobb, sier Edem-Hotah som er på besøk i Bergen sammen med to kolleger fra universitetet i hovedstaden Freetown.

Nå har vi utfordret de to studielederne til å finne likheter og forskjeller i sine respektive sykepleierstudier.

– Når du sier at mange av studentene dine har et «kall» for å bli sykepleier, mener du da at det er religiøst motivert, spør Bygstad Landro.

– For noen kan det være slik, men for de fleste handler det nok mer om å hjelpe mennesker, sier Edem-Hotah.

Satser på sikker jobb

Begge er enige i at gode utsikter til å få en sikker jobb etter endt utdannelse er felles for studentene i Norge og studentene i et av verdens minst utviklede land. I Sierra Leone lever mer enn halvparten av befolkningen i ekstrem fattigdom. En sykepleierutdannelse kan være billetten til et bedre liv, både for seg selv og familien.

– De fleste studentene blir i landet når de er ferdige, men det er også mange som bruker utdannelsen for å ha en mulighet til å reise utenlands, sier dekanen fra Sierra Leone.

Utfordrer ikke eldre

Det som kanskje er aller mest forskjellig i det to landene er relasjonen mellom studenter og lærere.

– Hos oss er det ikke kultur for å stille spørsmål. Man utfordrer ikke de eldre. Fornavn er også utenkelig. Ingen studenter ville finne på å kalle meg for Joseph, sier dekanen.

Da er det ganske så annerledes i Norge.

– Våre studenter sier klart fra om de ikke er fornøyde med noe, og har ingen problemer med å diskutere med lærerne. Vi ønsker også en slik flat struktur, og setter stor pris på kritisk reflekterte studenter, samtidig, samtidig som vi ønsker å være tett på, sier VID-lederen.

Selv om klasseromssituasjonen er veldig forskjellig, er de to lederne enige i at begge metodene har potensiale til forbedring.

– Jeg myker opp stemningen ved å fortelle at ingen spørsmål er dumme. Sammen med de andre lærerne forsøker vi å formidle at tankene og resonnementene deres er like viktige som det som står i læreboken, sier dekanen.

Fra elev til student

I Sierra Leone er undervisningen mer lærerstyrt, med lite bruk av variert pedagogikk. I Norge forventes mer selvstudier med refleksjon og ulike undervisningsmetoder, noe som kan være utfordrende.

– Det er nok en del som sliter med overgangen fra å være elev til å bli student, og at de har et selvstendig ansvar for å studere, sier Bygstad-Landro.

Likevel har de norske studentene en fordel av at det aller meste av undervisningen skjer på deres eget morsmål. I Sierra Leone skjer all undervisning på Engelsk, som er det offisielle språket selv om det bare brukes av under halvparten av befolkningen.

-De må bli slik fordi det finnes ikke noe skriftlig alternativ. Sierra Leone har 16 språk. Alle er muntlige, sier dekanen.

Til høsten får sykepleierstudentene i Sierra Leone et nytt hjelpemiddel, en ny spesialskrevet lærebok. Boken Fundamentals of Nursing in the Context of Sierra Leone er den første læreboken i sykepleie skrevet spesielt for Sierra Leone – og kanskje også den første i sitt slag i hele Afrika. I stedet for å bruke amerikanske og britiske lærebøker som ikke tar hensyn til den lokale virkeligheten, gir denne nye boken studentene kunnskap som er tilpasset landets helsesystem, språk, religion og kultur.

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass har vært en viktig støttespiller i prosjektet, blant annet med økonomisk støtte til trykking.

– Jeg håper læreboken kan hjelpe vår sykepleierutdanningen videre i en god retning, sier Edem-Hotah, som er en av redaktørene for den nye boken sammen med kollega Rebecca Amara og professor Tove Giske ved VID.

Nå er de i gang med å skrive to nye lærebøker tilpasset utdanningen i Sierra Leone.

Klare for tilpasning

Samtalen mellom de to studentlederne går mot slutten. Begge er enige om at de har store og viktige utfordringer foran seg.

– Vi vet at mangelen på sykepleiere blir stor framover. Derfor må vi utdanne så mange vi kan, men vi trenger flere praksisplasser. Samtidig må vi sikre et kontinuerlig og nært samarbeid og dialog med både kommune- og spesialisthelsetjenestene, slik at utdannelsen er i harmoni med den sykepleieutøvelsen som forventes. En betydelig utfordring er at mange sykepleiere forlater yrket etter kort tid, derfor er det avgjørende at vi også bidrar til å ruste studenter til den veldig givende men også krevende hverdagen som venter, sier Marte Bygstad Landro

– Jeg er helt enig i at vi hele tiden må tilpasse oss. Det skal ikke være noe mellomrom mellom teori på skolen og praksis ute i arbeid. Derfor må utdanningen og lærebøkene skrives om og tilpasses etter hvert som samfunnet endrer seg sier Joseph Edem Hotah.

Det ringes kort fra Søsterhjemmets kapellklokke på Haraldsplass i dag 7. august kl 15.00. Det ringes for alle mennekser som opplever nød, krig og konflikt i verden.

Etter 27 år på Haraldsplass reflekterer Rollaug Waaler over hva tiden har gått til, og hvorfor det fortsatt er viktig med ideelle stiftelser.

Kontoret er ryddet. Festtalene er ferdige. Marsipankaken er spist opp og sommerfreden har senket seg. Nå utfordres forstanderinnen gjennom 16 år til til å se tilbake på den diakonale karrieren.

– Det som har endret seg mest siden starten er størrelsen på stiftelsen, både geografisk og hva den inneholder. Stiftelsen har også blitt mer opptatt av å være en aktør i samfunnet, enn å bare drive diakonalt arbeid, sier Waaler.

Viktige milepæler

Hun forteller at det hun kanskje er mest fornøyd med å ha fått til er nye diakonissekurs slik at mennesker også i dag kan bli «diakonisser». I løpet av disse 16 årene har det blitt åtte nye diakonisser. Hun er også fornøyd med diakonikonferansen som har blitt arrangert annethvert år.

– Det er viktig at flere aktører sammen holder diakoniens fane høyt. Våre oppgaver er ikke for oss selv, men for andre mennesker. Det er flott at yngre mennesker blir medlemmer og ser verdien av dette arbeidet, sier pensjonisten.

Hun trekker også fram sykehuset i Sierra Leone, som ble bygget med henne som prosjektleder. Hun følger fortsatt sykehuset tett og har jevnlig kontakt med nøkkelpersoner.

– Sierra Leone er et av verdens fattigste land. Sykehuset gjør at barn og mødrene har større mulighet til å overleve. Arbeidet der får oss til å se lengre enn vår egen navle, sier Waaler engasjert.

Hun har blitt kjent for sin store energi og evne til å gjennomføre prosjekter. Det fikk hun god bruk for da Stiftelsen Diakonova og Haraldsplass Diakonale Stiftelse 1. januar 2024 fusjonerte til Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.

– Vi brukte lang tid på å få til fusjonen. At vi klarte å gjennomføre den på en måte alle parter ble fornøyde med står igjen som viktig arbeid.

Utadvendt og utålmodig

Hun erkjenner at iveren etter å få ting gjort også har sine utfordringer.

– Jeg er utadvendt og sosial, men er nok ingen god diplomat. Jeg er målrettet og kan gå mange mil for å nå målet. Jeg er dessverre lett å lese. Som pokerspiller ville jeg ha tapt hver gang, sier hun og ler.

67-åringen er opptatt av å forstå mennesker. Hva som ligger bak det ytre. Gjennom tiden som forstanderinne har hun også kjent på hvordan den rollen har endret henne som person.

– Jeg har nok blitt mildere og rausere. Det har også bakgrunn i mine åtte år i Indonesia. Der jobbet jeg sammen med mange mennesker i forskjellige livsfaser. Man er mer sort/hvitt når man er ung. Med årene har jeg nok fått større evne til å se mennesker uten så sterke forutinntatte holdninger, sier Waaler.

Tror på de ideelle

Hun er ikke i tvil om at de ideelle har viktige oppgaver foran seg i årene som kommer.

– Det offentlige velferdssamfunnet er veldig godt, men det er en annen drivkraft i de private ideelle som jeg mener er et pluss. Det er noe som er større enn oss selv. Man er idealister og ønsker å bidra med noe man selv mener er viktig. Det er mer enn en jobb, sier Waaler.

Hun mener også at det offentlige blir bedre av at det er flere aktører.

– Vi må heller ikke glemme verdigrunnlaget. Alle har sitt særpreg. Vi bygger på vår historie fra Kaiserwerth og kristne verdier. Vi er opptatt av å ikke bare hjelpe, men å løfte opp mennesker. Vi skal gjøre det mulig for dem å skinne, sier hun.

Vil ikke gi råd

Nå skal andre føre arbeidet hun har vært så opptatt av videre. Noen spesielle råd har hun ikke lyst til å gi.

– Det skal jeg være forsiktig med. Det er flotte medarbeidere som i hver sine fagfelt er gode og profesjonelle. Jeg håper likevel verdiene fortsatt blir synlige og viktige framover. Vi må se ut og strekke ut en hånd både nasjonalt og globalt, sier Waaler.

Selv om hun nå er pensjonist, ser hun ikke for seg noen kjedelig tilværelse fremover.

– Det er jeg ikke bekymret for. Hele livet har jeg opplevd at jeg ser oppgaver. Jeg tror på at Gud leder, og er sikker på at han leder meg inn i oppgaver som er viktige og passer for meg, sier hun.

Til slutt vil hun gjerne få med at hun er både stolt og takknemlig for årene hun har fått lov til å få være forstanderinne og i den rollen har fått være med å videreutvikle stiftelsen.

– Det jeg kommer til å savne er det kollegiale. Jeg elsker mennesker. Arbeidsoppgavene er en ting, men det er relasjonene som betyr noe, sier Rollaug Waaler.

Sjur (15) og Thea (17) skaper lys og liv på sykehjemmet

To ungdommer og en pensjonert overlege – sammen med frivillige og ansatte – bidrar til at sommeren blir både aktiv og meningsfull for beboerne på Domkirkehjemmet.

Ungdom med hjerte for eldre

– Det er givende og koselig å være med de eldre. Og så tjener jeg penger i tillegg, sier Sjur Evensen (15) med et smil.

Han rydder, serverer mat, leser høyt fra avisen og hjelper til med kryssord.
– Det med kryssord er litt spesielt. Jeg merker at vokabularet mitt er helt annerledes enn hos de eldre. De bruker helt andre ord, sier han og ler.

Sjur ble kjent med Domkirkehjemmet allerede i niende klasse, da han hadde arbeidsuke her. Nå jobber han som sommervikar, og dagene flyr.
– Det er mye å gjøre og passe på. Det er spesielt kjekt å få skryt fra beboerne – da blir jeg veldig glad.

Lærer mer enn på skolen

Sammen med Sjur møter vi Thea Irgens Nesse (17), som jobber tre uker som sommervikar på Aktivitetssenteret.

– Det er veldig koselig å jobbe her. Arbeidsoppgavene er varierte, og de eldre har så mye livserfaring. Du lærer mer enn på skolen, sier hun.

Thea liker best å passe på at beboerne har noen å snakke med. Både hun og Sjur får mye ros fra kollegaene.
– De er kjempeflinke og tar initiativ uten at vi må be dem. De eldre skryter også av hvor flinke de er, til tross for alderen, sier assistent Sabrina Vatnedalen.

Fra pensjonist til sommervikar

Ikke alle sommervikarene er i tenårene. Den eldste vi møter, er hele 74 år.
– Ja, jeg er nok den eldste vikaren her i sommer, sier overlege Jostein Buanes, som har jobbet som vikar på sykehjemmet siden han pensjonerte seg i 2018.

– Det er veldig hyggelig å være her – det er derfor jeg gidder, sier han lattermildt.
Buanes forteller at det gir mening å få bidra, og at miljøet på huset gjør det ekstra givende.
– Det føles som å komme til venner. Jeg opplever også en stor takknemlighet fra de ansatte for at jeg stiller.

Full fart i ferien

Tradisjonelt er sommeren en rolig tid på sykehjemmene. På Domkirkehjemmet er det tvert imot fullt program: mandag er det utegym, tirsdag sommerfest, onsdag kos i hagen og torsdag isbar med allsang.

– Jeg er stolt over at vi klarer å ha full aktivitet hver dag gjennom sommeren, sier sykepleiefaglig leder Ole Petter Furuseth.
Da vi møter ham, har han akkurat vært på Clas Ohlson for å kjøpe inn vifter.
– Når vaktmesteren er på ferie, må man være kreativ, sier han med et smil.

Furuseth understreker at selv om juli kan virke stille utenfor, er det travelt inne på huset.
– Halvparten av lederne er på ferie, men vi har heldigvis flinke vikarer – mange med kjennskap til huset gjennom studier. Det er selvsagt en stor fordel.

Frivillige og blomster i skjønn forening

En viktig grunn til at aktiviteten opprettholdes, er god planlegging, forteller frivillighetskoordinator Anette Ravnøy.
– Vi som jobber med frivillighet og aktiviteter har fordelt ferien, slik at det alltid er noen på jobb.

Denne dagen er hun i gang med å pynte med friske blomster. Mester Grønn på Exhibition tok kontakt da de hadde overskudd – og Anette var raskt ute.
– Vi tok imot det vi klarte å bære!

Sammen med avdelingsleder Renate Selvik fyller hun en sykkel med roser og blomster. Begge skryter av de frivillige som stiller opp – også midt i fellesferien.

– Mange av de frivillige er på ferie, men de som er hjemme stiller gladelig opp, sier Ravnøy.

 Et unikt samarbeid mellom VID Vitenskapelige høgskole og University of Sierra Leone har resultert i den første sykepleieboken skrevet i og for Sierra Leone. Boken skal løfte utdanningsnivået for kommende sykepleiere i et av verdens mest utfordrende helsesystemer.

Skreddersydd for lokal kontekst
Boken Fundamentals of Nursing in the Context of Sierra Leone er den første læreboken i sykepleie skrevet spesielt for Sierra Leone – og kanskje også den første i sitt slag i hele Afrika. I stedet for å bruke amerikanske og britiske lærebøker som ikke tar hensyn til den lokale virkeligheten, gir denne nye boken studentene kunnskap som er tilpasset landets helsesystem, språk, religion og kultur.

– Dette er et stort steg for sykepleierutdanningen i Sierra Leone. Vi håper boken vil bidra til både faglig utvikling og større evne til refleksjon hos studentene, sier professor Tove Giske ved VID, som har vært en av redaktørene for boken.

Et pionerprosjekt med bredt samarbeid
Samarbeidsavtalen mellom VID og University of Sierra Leone ble inngått i 2019, mens arbeidet med boken startet opp i 2022. I alt har åtte sykepleielærere fra Sierra Leone, to norske professorer og en pensjonert amerikansk professor bidratt som forfattere. Redaktørgruppen består av professor Giske og to kollegaer ved universitetet i Freetown.

Prosjektet har involvert tett samarbeid med både lærere og bibliotekarer, blant annet for å styrke forståelsen av akademisk skriving med referanser i tekst og korrekt oppsatt referanser – noe som er nytt for mange i landet.

– Vi har gått gjennom hver eneste referanse sammen, og jobbet aktivt med refleksjonsspørsmål og etikk. I Sierra Leone er det ikke vanlig å stille spørsmål til autoriteter som lærere og praksisveiledere, men vi har ønsker å stimulere til refleksjon og kritisk tenkning i undervisningen, forteller Giske, som selv har besøkt Sierra Leone en rekk ganger.

Trykket i Ghana – med støtte fra Norge
Boken ble lansert 1. mai ved Universitetet i Sierra Leone, der den norske ambassadøren fra ambassaden i Accra deltok. Førsteopplaget på 2000 eksemplarer er trykket i Ghana. Trykkingen av førsteopplaget er betalt av VID og Stiftelsen Diakonova Haraldsplass. Kostnadene med transport med båt til Sierra Leone er dekket av den norske konsulen i Sierra Leone. Målet er at boken skal tas i bruk ved de 15 ulike sykepleierutdanningene i landet fra studieåret som starter i oktober.

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass har vært en viktig støttespiller i prosjektet, blant annet med økonomisk støtte til trykking.

Utfordringer og håp for framtiden
Sierra Leone er blant verdens minst utviklede land, og mange sykepleiere jobber i årevis før de får utbetalt lønn. Tilgangen på faglitteratur er minimal, og mange studenter har svake engelskkunnskaper. Derfor er boken skrevet i et lett tilgjengelig språk, med korte setninger og lokal terminologi.

– Dette er mer enn en lærebok. Det er et løft for hele utdanningen, og en mulighet for studenter til å kjenne igjen sin egen virkelighet i fagstoffet. Det er en stor glede å ha kommet i mål med prosjektet, sier Giske.

Ny start for lokal kunnskapsproduksjon
Professor Giske og kollegene planlegger allerede oppfølgerbøker – både bok nummer to og tre er under diskusjon. Målet er å bidra til at flere fagbøker blir skrevet av og for afrikanske fagmiljøer, og at utdanningssystemet i Sierra Leone får bedre verktøy for å møte befolkningens helseutfordringer.

– Det er et vakkert land, med sterke mennesker og stort potensial. Denne boken er bare starten, sier hun.