Aktuelt

Med prest og klinisk sosionom May Bente Matre på laget satser Haraldsplass Samtalesenter på å mangedoble aktiviteten i 2025.

Matre kommer fra stillingen som prest i Bergen domkirke. Da det dukket opp en ledig stilling som søkte etter en som både var prest og hadde kompetanse på psykologi var hun ikke i til om at dette var jobben for henne.

– Den var på en måte skreddersydd for meg. Jeg har jobbet mange år med ulike former for samtaler, innen sjelesorg, terapi og veiledning. Jeg har også holdt kurs og foredrag. Alt dette ble det mindre rom for som prest enn det etterspørselen tilsa at det var behov for. Jeg gikk og lurte på hva jeg skulle gjøre med dette da denne stillingen ble utlyst. Jeg har også jobbet mye som prosjektleder og liker å utvikle ting, slik det er rom for i denne jobben, sier Matre.

Bred erfaring

Hun er blant annet utdannet klinisk sosionom, med videreutdanning i psykiatri.  I tillegg til en undervisningsstilling som høyskolelektor ved NLA høyskolen, har hun jobbet i psykiatriske poliklinikker og i fengsel med langtidsdømte. I voksen alder utdannet hun seg prest, og denne kombinasjonen tror hun vil være viktig i sin nye stilling.

– Samtalesenteret er et tilbud for alle, uansett alder og utfordringer. Samtidig har jeg nok en spesialkompetanse på spørsmål som dreier seg om religionspsykologi, og hva som påvirker troen vår når livet er vanskelig. sier Matre.

Nyansettelsen gjør at samtalesenteret tar sikte på å øke aktiviteten kraftig.

– I 2024 har vi omkring 500 samtaler. I 2025 håper vi å nærme oss 2000, sier Rollaug Waaler, daglig leder av Haraldsplass Samtalesenter.

Haraldsplass Samtalesenter har i dag et tverrfaglig team, som består blant annet av teolog, familieterapeut og spesialsykepleier. Medarbeiderne har taushetsplikt, og jobber for å møte alle med åpenhet og respekt.

–  Vi er veldig glade for å få May Bente med på laget, og ser fram til å kunne videreutvikle Samtalesenteret slik at flere kan få hjelp i hverdagen når livet butter imot, sier Waaler.

Et tilbud for alle

Senteret skal være en plass for mennesker som på en aller annen måte opplever større utfordringer i livet enn de ønsker å håndtere alene. Samtalene kan foregår både på individnivå, som parsamtaler eller samtale i grupper.

– Nå ønsker vi igjen å være et ressurssenter på Vestlandet der vi i tillegg til tilbud om samtaler kan tilby undervisning og kursvirksomhet. Dette vil vi rette seg inn mot både inkeltindivider og arbeidsplasser, sier Waaler.

Haraldsplass Samtalesenter ble etablert i 1998, og er en del av Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.

NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har godkjent at Folkeuniversitetets Fagskole får fagområdeakkreditering til Økonomi, administrasjon og logistikk.

–  Akkrediteringen er til stor hjelp for oss. Nå kan vi raskere møte arbeidslivets behov med relevante utdanningstilbud, sier Heidi Munthe-Kaas som er rektor ved Folkeuniversitets Fagskole.

Dermed har fagskolen, som fra 2023 har vært fagområdeakkreditert innen helsefag, flere bein å stå på.

Fagskolene tilbyr høyere yrkesfaglig utdanning for personer som ønsker en praktiske høyere utdanning. Målgruppen er ansatte med fagbrev og vitnemål fra videregående opplæring eller med tilsvarende realkompetanse.

–  Områdeakkreditering gir oss store muligheter for videre utvikling av fagskolen, sier Munthe-Kaas.

Hele porteføljen for Folkeuniversitets fagskole har nå akkreditering innenfor en eller flere fagområder.

–  Vi har arbeidet hardt for dette, dette har vi klart i motvind og medvind. Alle har stått på! Min gratulasjon går til alle som har medvirket i dette arbeidet, sier rektoren.

Folkeuniversitets fagskole er inne i en fusjonsprosess med Fagskolen Diakonova. Den nye fagskolen som er en ideell fagskole, blir en stor aktør innenfor private-ideelle fagskoler.

Folkeuniversitetets Fagskole og Fagskolen Diakonova fusjonerer 1. januar, med nytt styre og rektor på plass. Fusjonsprosessen er timet for studentopptak våren 2025 og har som mål å styrke og utvide utdanningstilbudet som én samlet fagskole.

La julefreden senke seg med mye godt lesestoff i Magasinet Diakonova Haraldplass 

I Magasinet kan du blant annet lese om at Domkirkehjemmet har ansatte fra hele 37 nasjonaliteter, og hvordan det påvirker arbeidet på sykehjemmet. Du får også møte årets vinner av Diakoniprisen og lære mer om den økende virksomheten i stiftelsen de siste, hektiske månedene.

Biskop Ragnhild Jepsen og rederitopp Knut Arild Hareide er blant de nye styremedlemmene ved VID vitenskapelige høgskole. Professor Arne H. Krumsvik rykker opp til styreleder.

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass sitt hovedstyre har gjort vedtak om å overta driften av Hospice Sangen på Hamar. Stiftelsen overtar driften fra Lovisenberg Diakonale Sykehus med virkning fra 1. januar 2025.

Vedtaket er gjort under forutsetning av at de øremerkede midlene til Sangen som ligger i statsbudsjettet for 2025 blir vedtatt. Hovedstyret legger også til grunn at evt. merkostnader for driften utover de øremerkede midlene legges til i revidert nasjonalbudsjett.

Dette vedtaket markerer et viktig skritt i å sikre videreføringen av et verdifullt tilbud til en sårbar pasientgruppe. Dette betyr at driften ved Hospice Sangen fortsetter som normalt fra nyttår.

-Vedtaket er et resultat av en grundig utredning av mulighetene og en god prosess med både Lovisenberg Diakonale Sykehus og Hamar kommune, sier Jørn-Henning Theis, adm.dir. i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass.

– Hospice Sangen gjør en svært viktig jobb og yter en tjeneste av høy kvalitet for mennesker i en sårbar livssituasjon. Nå ser vi fram til å bli kjent med virksomheten og til å jobbe sammen med de ansatte for å videreføre og utvikle dette tilbudet.  Vi ønsker å ivareta den kompetansen og det engasjementet som allerede finnes i Hospice, Sangen og vi skal legge til rette for en trygg overgang.

-Det har vært et stort engasjement fra mange for å videreføre driften, og vi ser fram til å samarbeide med ansatte, kommunene, frivillige, lag og organisasjoner for å utvikle tilbudet videre, sier adm.dir. Jørn-Henning Theis i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass legger stor vekt på å sikre en god overgangsprosess og vil ha tett dialog med Lovisenberg Diakonale Sykehus, Hamar kommune, Hamar Sanitetsforening og andre engasjerte aktører.

Hospice Sangen holder til på Hamar og har fram til nå vært en del av Lovisenberg Diakonale Sykehus. Her rettes det fokus på behandling mot lindring, og ikke mot selve sykdomsforløpet. Med slik palliativ behandling ønsker man å gi aktiv og helhetlig pleie og omsorg. Målet er å hjelpe pasienten til å leve et så godt liv som mulig, og  i tillegg støtte de pårørende.

Idrettsprofil og foredragsholder Marco Elsafadi fortalte under årets Diakonikonferanse om hvordan små og store gjerninger kan få konsekvenser man ikke aner rekkevidden av.

Ordfører i Bergen, Marit Warncke, åpnet konferansen, der årets tema var utenforskap og inkludering. I sin åpningstale understreket ordføreren at det er kjent at mange eldre føler seg ensomme, men at det er like viktig med fokus på alle unge som opplever det samme.

–  Det har bare økt på med ungdom som isolerer seg etter koronatiden. Unge mennesker som verken er under utdanning eller i arbeid, er et stort problem, sa ordføreren.

Hun fortalte de nærmere 160 deltagerne at dette er noe vi som samfunn må gjøre noe med.

–  Vi har alle en jobb å gjøre. Ingen kan løse dette alene, sa Warncke.

Postmannen som gjorde en forskjell

En som selv har følt på kroppen hvordan en fremmed person kan bidra på en måte som kan påvirke livet både på kort og lang sikt er Marco Elsafadi.

Han kom til Norge som flyktning da han var ti år gammel. Fem år tidligere hadde familien hans midlertidig oppholdstillatelse i Berlin, og der var det en postmann som skulle vise seg å gjøre en avgjørende forskjell.

–  Vi var noen unger som spilte fotball i gaten. Når han kom, parkerte han bilen og leverte posten til fots for å ikke forstyrre spillet. Ofte sto han også og så på oss og heiet, sa Elsafadi.

Men postmannen nøyde seg ikke med det. Han tok kontakt med moren til Elstafadi, og argumenterte for at han og brødrene burde spille i en ordentlig klubb.

–  Snart kjørte og hentet han oss til trening hver eneste uke, og det gjorde han helt til vi var store nok til å ta t-banen selv, sa foredragsholderen.

Den skumle første skoledagen

Ferdighetene og tilhørigheten til idrett skulle vise seg å bli helt avgjørende da familien kom til Norge fem år senere. Den da ti år gamle gutten kjente ingen, snakket verken norsk eller engelsk, og gruet seg til å begynne på skolen.

–  Det viste seg at faren til en nabojente drev med fotball. Han ordnet så jeg kunne bli med på trening, og da første skoledagen kom satt halve laget i klassen. Jeg var ikke alene slik jeg fryktet, sa Elsafadi.

Fra scenen stilte han spørsmål ved hvordan livet ville blitt om det ikke var for postmannen i Berlin.

–  Alle gjerninger kan ha stor betydning vi ikke kjenner rekkevidden av. For meg gjorde han at overgangen til et nytt liv i Norge ble så mye enklere, sa Elsafadi.

Han fortalte at postmannens handler har motivert han til å gjøre det samme. Han oppfordret også alle i salen om å bry seg mer.

–  Ta på dere verv! Gå på dugnad! Gjør en forskjell, sa Elsafadi.

Helseeffekter ved utenforskap

Også avdelingsleder for velferd, deltakelse og inkludering i NORCE, Tonje Fyn, var opptatt av inkludering på konferansen.

Hun fortalte om helseeffektene ved utenforskap, og hvordan vi nå står i en tid med flere unge i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, samtidig som det blir stadig flere eldre utenfor arbeidsfør alder med økt omsorgsbehov.

–  Det er likevel slik i Norge at vi har en lav andel unge utenfor skole og arbeidsliv, sa Fyhn.

Bruker egen sykdom til å hjelpe andre

En som har vist at det er mulig å jobbe, selv med en alvorlig diagnose, er erfaringskonsulent Solveig Bartun Rob. Hun har mange års erfaring med innleggelser i psykiatrien, og selv om hun føler seg frisk nå har hun igjen garanti for at ikke angsten og depresjonen kommer tilbake.

–  Jeg tror på mest mulig åpenhet om psykiske utfordringer, sa Rob som har en MB- utdanning (medarbeider med brukererfaring).

Hun fortalte at gjennom jobben som erfaringskonsulent i psykiatrien møter hun pasienter som aldri tror de kommer til å bli friske. Dette er noe hun kjenner seg igjen i. Også for henne gikk det lang tid før hun begynte å få troen på at også hun kunne bli frisk.

–  Et gjennombrudd for meg var da jeg ble utfordret til å klatre. For en med høydeskrekk og angst hørtes ikke det ut som noen spesielt god ide. Jeg slet også mye med tankekjør og grubling, men da jeg klarte å klatre kjente jeg på en enorm mestringsfølelse, sa Rob.

Etter den vellykkede klatringen gikk det opp for henne at hun ikke hadde grublet en eneste gang mens hun var oppe i veggen.

–  Da tenkte jeg for første gang at jeg kunne bli bedre, sa Rob.

Når hun har opplevd tilbakefall med angst har hun forsøkt å gjøre også det om til noe positivt.

–  Jeg ser på det som en solid etterutdanning, og at vi blir bedre hjelpere av å ha kjent det på kroppen selv, sa Rob.

Erfaringskonsulenten understreket hvor viktig det er å komme i gang med aktiviteter så tidlig som mulig når man er innlagt, og at aktivitetene kan bli enda viktigere når man skrives ut.

–  Det er også viktig at selv om fagfolk ikke kan gi garantier, så både må og skal de gi håp, sa Solveig Bartun Rob.

Den intetanende ildsjelen Brit Rebnord fra Austrheim ble klappet fram som årets vinner på Diakonikonferansen i Bergen.

73-åringen fikk prisen for sitt mangeårige, uselviske arbeid for andre. Selv visste hun ikke engang at hun var nominert.

– Jeg er på gråten og helt sjokkert, sa Rebnord til stor applaus fra de omkring 150 i salen.

Når hun får summet seg litt forteller hun etterpå at hun nesten mistet pusten da navnet hennes ble ropt opp.

– Det er helt fantastisk. Jeg sier hvert år at jeg skal roe ned, men jeg fortsetter bare, sier 73-åringen.

Hylles av døtrene

Juryen hadde alliert seg med datteren, Renate Rebnord Matre, som fikk jobben med å få moren i salen da prisen skulle deles ut.

–  Jeg synes det er så flott at et hverdagsmenneske kan vinne en slik pris, sier datteren.

Den prisvinnende pensjonisten har i årevis vært aktiv i kommunen og soknet, der hun blant annet har vært primus motor for tilrettelagte gudstjenester. Hun er også svært aktiv i grendehuset og velforeningen på hjemplassen.

–  Mamma sier aldri nei. Hun vet ikke hva det ordet er, sier den andre datteren Susanne Rebnord

Det var administrerende direktør Jørn-Henning Theis i Stiftelsen Diakonova Haraldsplass som overrakte prisen til den intetanende vinneren.

–  Det er en stor ære å dele ut denne prisen, som i år går til en ildsjel. Det er imponerende å se hvordan noen personer kan gjøre en stor forskjell for andre, sa Theis.

Lokal nominasjon

Det var Helge Dyrkolbotn, leder i Austrheim sokneråd og fellesråd som nominerte Rebnord.

–  Hun er veldig aktiv i alt som skjer, om det er sommerfester eller filmkveld for eldre, sier Dyrkolbotn.

Han forteller at hun i 20 år har ledet eller vært med i Austrheim sokn sin diakoninemnd, og trekker spesielt fram at hun er et ja-menneske som i det stille kontinuerlig står på uten tanke på å kreve noe tilbake.

–  Vi setter veldig pris på at noen gjør en slik jobb, år ut og år inn. Uten å få så mye annet igjen enn gleden av å hjelpe andre, sier Dyrkolbotn.

Det kan også nevnes at det var litt tilfeldigheter som gjorde at Rebnord i det hele tatt ble nominert.

–  Jeg hadde helt glemt utlysningen da jeg fikk en påminning. Da tenkte jeg på henne veldig fort som en som virkelig fortjener heder og ære, sier Dyrkolbotn.

Diakonoprisen, eller «Regine Waages pris for diakoni og frivillighet» ble delt ut for første gang i 2022.

• Prisen kan gis til:
• Enkeltpersoner, institusjoner, organisasjoner, foreninger eller grupper som tilfredsstiller kriteriene.
• Diakonal innsats som vil bli prioritert skal ha preg av inkludering, omsorg, «empowerment» og gjerne nytenkning.

Prisen er kalt opp etter Regine Waage, som var den første forstanderinnen i stiftelsen fra 1920 til 1031.

Forfatter og samfunnsdebattant Irene Kinunda Ariyie trollbandt salen på den årlige lederdagen til stiftelsen.

34-åringen fra Kongo kom til Askøy og Norge som flyktning da hun var 16 år gammel. Hun hadde aldri hørt om sitt nye hjemland før hun ble vist en globus i flyktningleiren. Fra scenen fortalte hun om en stor overgang til både norske temperaturer og ikke minst kultur.

– Første gangen jeg tok bussen trodde jeg det var landesorg fordi alle satt for seg selv. Da forsøkte jeg å sørge sammen med de andre passasjerene hele veien til Bergen. Neste dag satt folk fortsatt alene, så dag forsto jeg at ingen var døde, sa tobarnsmoren.

Det var helt stille i salen.  Bare avbrutt av varm latter fortalte den fargerike forfatteren og samfunnsdebattanten under tittelen «Omsorg på fremmedspråk» om hvordan det var å oppleve nye måter å omgås på, og mat som i starten framsto helt ubegripelig.

–  Hvorfor mose kjøtt til kjøttdeig for voksne, og hvorfor var det bilde av hunder og katter på bokser? Det var til og med bilde av et barnehode. Jeg lurte fælt på hva dere egentlig spiste, sa hun med glimt i øyet.

Mangfold og friksjon

I foredraget «Omsorg på fremmedspråk» la hun vekt på hvordan vi mennesker kan påvirke hverandre, og hun takket alle som har gitt henne muligheter.

–  Selv om mangfold også skaper friksjon, trenger vi det for å utvikle oss. Jeg er fordi DU er, sa Irene Kinunda Ariyie.

Stiftelsen Diakonova Haraldsplass er i vekst, og det gjenspeiles i antall deltagere på den årlige lederdagen for virksomhetene. Mens det for tre år siden var 75 ledere samlet til faglig påfyll og inspirasjon, var det i år nærmere 130 i salen.

Årets tema var blant annet «Bærekraftig Helsetjeneste: Veien til fremtidsrettet kompetanse og høy kvalitet». Et spørsmål som ble stilt var hvordan vi som ideell samfunnsaktør kan bidra med fremtidens helsetjenester.

Ros fra regjeringen

Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen i helse- og omsorgsdepartementet la vekt på at de ideelle aktørene er gode på å tenke nytt, og gjør at den offentlige helsetjenesten får brynt seg.

– Dere er helt rå på innovasjon. Vi får ikke til en så god helsetjeneste om vi ikke jobber godt sammen med de ideelle, sa statssekretæren.

Hun trakk spesielt fram sykehusene på Haraldsplass og Lovisenberg som ved å tenke nytt har gjort store framskritt.

–  De har vist en unik evne til å hive seg rundt og finne nye og bedre løsninger, noe som for eksempel har gitt kortere ventetid, sa Rønning-Arnesen.

Hun la vekt på at det å sette mennesket i fokus er helt avgjørende for bærekraft, og at vi står foran en tid med flere eldre, flere kroniske sykdommer, større forventning hos brukerne og personellmangel.

–  Velferdsstaten må fornye og bedre seg, og dere har en naturlig plass i den norske velferdsmodellen, sa statssekretæren.

Forsker på merverdi

Deltagerne på lederdagen fikk også høre om ny forskning fra professor Arild Wæraas og stipendiat Erika Eidslott om hva merverdien kan være i det å være ideelle.

–  Vi har brutt begrepet merverdi ned i fire punkter: funksjonell, alturistisk, emosjonell og sosial, sa Wæraas.

Gjennom case-studier har det sett hvordan en stiftelses identitet, åndelighet og verdier kan bidra til både rekruttering og brukernes opplevelse av tjenestene.

–  Merverdien ligger også til grunn når politikere velger blant flere aktører. Det holder ikke bare å være god. Man velger aktører som jobber verdibasert, har tillit og lang tradisjon med å jobbe for å realisere sitt formål – ikke privat rikdom, sa Eidslott.

At forskningen viser at det faktisk kan dokumenteres at finnes en ideell merverdi ble understreket av administrerende direktør Jørn-Henning Theis.

– Vi visste formålet vårt, men ikke så mye om hva det innebærer at vi er ideelle. Dette er viktig og avgjørende for vår eksistensielle berettigelse, sa Theis.